Den store dagen
I Norge så er vi så heldige å ha et aktivt korpsmiljø og det er ingen dager i året som er så tydelige korpsdager som akkurat 17. mai.
I tillegg til å ha tilbrakt mange av mine oppvekstår i korps, så er en veldig stor del av min sosiale krets forøvrig også kommet med utgangspunkt i et godt korpsmiljø. Trompet og kornett var mine instrument og jeg må vel innrømme at det fortsatt rykker litt til i føttene når jeg både ser og hører korps i gata.
Det er også lett å mene noe om korps. I tiden rundt mai så er det også viktig for mange å erklære sine standpunkt for eller i mot korps. Og det er vel kanskje greit? Vi er nok i alle fall mange nok som elsker korpsbevegelsen til å tydelig markere at dette er bra og en utrolig viktig del av landets fremtidige musikkliv.
Men 17. mai er festtid og jeg skal heller spare alvorspraten rundt korps til en annen dag.
Korpsene er i høyeste grad med på å skape festen og legge rammene for hele dagen. Og jeg? Jeg gleder meg til å stå gatelangs og få med meg både mine egne og andres barn spille og juble seg forbi oss på gaten.
Jeg er også blant de som synes det er utrolig rørende å se aspirant- og juniorkorpsene spille og marsjere forbi oss. Unge, stolte mennesker hvor mange av de akkurat har startet et liv innenfor og med musikken. Jeg vet litt om det og de har mye å se frem mot. De bare vet ikke om det ennå…
Og ja. Jeg felte nesten en liten tåre i år også under barnetoget. Det er viktig det arbeidet vi gjør for barna våre. Gratulerer med det. Og nasjonaldagen selvfølgelig.
Trommekorpset. Et årlig høydepunkt. (Foto: Erik Rastad)
Haukerød Skolekorps i Barnetoget. (Foto: Erik Rastad)
