Det er en første gang for alt. Jeg har opplevd mye kulturelt, men erfaringen med å sitte midt i en musikkteaterøvelse var ny for meg. Noen av landets fineste musikalartister ga meg en opplevelse som vil sitte i lenge.

Så satt jeg der igjen da. Undrende over hvorfor akkurat jeg får oppleve dette. Midt i en musikkteaterøvelse med noen av de flinkeste musikalartistene vi kan se på en norsk scene. Og når jeg sier midt i, så mener jeg faktisk det.

De øver til morgendagens konsert og fremføring på Victoria Nasjonal Jazzscene, og de skal fremføre «It´s Only Life» av John Bucchino. Han har kommet fra New York og arbeider hardt der han sitter ved pianoet og innstuderer det hele.

Artistene er ingen nybegynnere. De har vel ikke stått på samme scene før alle sammen, men kjenner hverandre godt og har stor respekt for hverandre. Trond Teigen, Anders Gjønnes, Jannike Kruse, Erik W. Jacobsen og Liv-Unni Larsson Undall; alle på hver sin side sterke musikal- og sceneartister.

Så hvorfor fascineres jeg?

Kanskje fordi det er første gang jeg opplever en så intens øvelse med så høy kvalitet? Eller fordi jeg sitter så tett på og får oppleve alle så nære? Men trolig mest fordi nivået er så høyt, samspillet så hjertelig og musikken så utrolig fin. Det er som å ha blitt sluppet inn på øvelsen til en gruppe magikere, og få oppleve hvordan alle de hemmelige sakene gjøres.

Humøret er lett og stemningen god. At vi får lov til å sitte og høre på er verdens mest naturlige ting der de jobber seg gjennom stykke etter stykke. Og det er det nok.

Inne i musikken
Du har sikkert opplevd det selv før. Det å sitte «inne i musikken». La lydene svøpe deg inn og la deg bergta av det som skjer bare noen centimeter unna deg. Jeg har opplevd det mange ganger, men likevel ble det noe spesielt akkurat i dag. Det var lekenhet og sårbarhet om hverandre og det rørte noe i meg som jeg likte.

Spesielt bergtatt ble jeg av innlevelsen. En kunne jo tro, siden det bare var en øvelse, at det ikke var så nøye med innlevelse og tilstedeværelse. Slik var det ikke. Det å se de gå fra å være seg selv – til å være i rollen sin – på brøkdelen av et sekund var fascinerende. Av og på. Så av. Så på. Den totale endringen, i kombinasjon med en stemmeprakt og musikalitet, hentet fram klumpen i halsen flere ganger.

Energi og samspill på øvelse (Foto: Kulturell.no)

At «It´s only life» handler om livet, kjærlighet, frustrasjon og relasjoner gjør det hele enda mer nært. Ekte mennesker som synger om ekte ting. Nære ting. Mennesker som vi var kjent med som vanlige personer og venner, og som i neste øyeblikk lever musikken og gir oss den fra sitt innerste.

Den gjennomført profesjonelle tilnærmingen til oppgavene og utfordringene tilførte hele seansen et annet spekter. Vi opplevde artister som var intenst inne i sin egen rolleverden og perfeksjonerte det. Men også samtidig var åpne for instruksjoner fra to nestorer i faget; Johan Osuldsen og Gisle Kverndokk. Enkle instruksjoner, lett stemning og tydelige mål for hvordan forestillingen skal komme ut på scenen.

Fellesnummerne først, så gjennomkjøring av hele konserten. Tiden var tilmålt, men ingen lot til å være stresset av det.

Klump i halsen
Gjennomgangen tok oss med på en reise av stemninger, tanker, endringer og frustrasjon. Musikken gjorde det med meg igjen. Tok meg inn i denne lukkede musikalske verden som bare var min. Der og da. Bare centimenter foran meg levde det et liv av kunst, følelser og samspill. I en stemmeprakt som rettferdiggjorde Bucchinos musikk og overførte hele bildet til oss som satt og lyttet.

Klumpen i halsen, den lille tåren i øyekroken og latteren. Stykket hentet fram hele spekteret. Ikke bare hos oss få som satt og hørte på, men også hos artistene. Selv for de som har hørt dette mange ganger før. Tekstene, uttrykkene og innlevelsen smitter over og de evner å leve seg inn i situasjonen så mye at det renner over både av latter og tårer.

Og jeg sitter der og tenker. Når en respektert kollega blir så rørt over det som skjer foran seg at tårene må tørkes etterpå, eller at latteren springer ut på sitt mest hjertelige.

Da må det ha vært en god dag på jobb.

Så når siste tone har ebbet ut og det hele eksploderer i en varm lykke med omfavnelser, klemmer og gode ord. Da er vi tilbake i hverdagen igjen. Men som litt bedre mennesker. Det føles i alle fall sånn.

Så var det kanskje en grunn til at jeg satt der akkurat denne dagen. Deilig.

Les mer om forestillingen i intervjuet med Trond Teigen.
Les mer om konsert og workshop Musikkteaterforum.

Fantastiske sangere i Erik Wenberg Jacobsen, Jannike Kruse og Liv-Unni Larsson Undall. (Foto: Kulturell.no)