Hvor ofte opplever du å finne det geniale i et TV-program? Ganske sjeldent hos meg i alle fall, men det skjer. Det gjorde det i kveld med Ingrid Bjørnov og Bjarte Hjelmeland… vi kom hjem etter en hyggelig kveld ute, slår på TV-en og ser to av våre favorittartister dukke opp på skjermen.

Jeg var vel i ferd med å trykke videre på fjernkontrollen. Men så var det noe som tok meg. Tok oss egentlig. Vi visste ikke noe om konseptet, ante ikke navnet, men når nærheten nærmet seg oss ut fra skjermen så forstod vi at her ble det brått personlig.

Veldig personlig.

Når man bokstavelig talt møter seg selv slik Ingrid Bjørnov gjorde i kveld så blir det det godt TV. At Bjarte Hjelmeland fremstår som den kunstneren han er. I hennes klær. I hennes drakt. Og i hennes stemme. Da blir det nært.

Så nært at det faktisk bringer frem følelser. Gode følelser. Vanskelige følelser. Realistiske følelser. Det skjedde i kveld.

Du tror du har kontroll på disse kjente, norske artistene. Vi kjenner de godt og de har åpnet hele livet sitt for oss vanlige dødelige. Men har de egentlig det? Trolig ikke…

Altså. Konseptet er at vår eminente Bjarte Helmeland har gjort en grundig research i livet til Ingrid Bjørnov. Det er en vegg med avisutklipp og bilder fra hele livet hennes. Han har snakket med venner og nære mennesker og har virkelig satt seg inn i livet til sitt intervjuobjekt… Så konfronterer han henne med det før han virkelig setter seg inn i sminkestolen og gjør seg både visuelt, sminke- og stemmemessig om til Ingrid Bjørnov.

Når disse to Ingrid-ene plutselig skal begynne å intervjue hverandre blir det interessant. Det blir som å møte hverandre og seg selv i døren… på samme gang. De dype spørsmålene. De nære spørsmålene får plass på skjermen.

I det du ser at spørsmålene treffer en nerve og tåren kommer i øyekroken. Da blir det nært. Det er snakk om vennskap. Det er snakk om familie og det er snakk om godhet og sårhet.

«Ingrid» intervjuer Ingrid. Og Ingrid intervjuer «Ingrid». Hjelmeland har tatt på seg østlandsdialekten, sminket og kledd seg opp som en tilnærmet ganske perfekt utgave av sitt intervjuobjekt.

Og spørsmålene blir nære. Hva skjedde egentlig i London? Hva ville vennskapet med Benedicte vært uten de utfordringene som London ga? Hva betydde pappas nærhet? Hvordan kjenner du egentlig deg selv? Var det greit å være bakgrunnspersonen hele tiden? Ville du egentlig bli musiker? Er det hele en kamuflert måte å gi seg selv komplimenter på? Hvorfor farget du håret ditt grått?

Jeg elsker Benedicte…

De begge. Både som sminket og usminket fremstår så nære at det er helt magisk og vi som sitter på andre siden av skjermen ser det geniale i det. Ikke bare TV-programmet, men at vi faktisk ser begge menneskene i en dialog som er så bergtagende og dyktig laget at det er helt skremmende.

Og i det Hjelmeland går over til bergensk igjen. Den dialekten og slik vi kjenner han så godt. Så forstår vi at vi er tilbake til virkeligheten. Spillet er over, men nærheten er akkurat den samme. Klemmen. Tåren i øyekroken og det som er skapt dem imellom i løpet av de minuttene som har gått virker fortsatt like nært.

Imponerende må jeg si. Og nært. Godt håndtverk og en magi som var så veldig riktig en søndags kveld.

Det beste TV blir skapt når ting blir privat. Ikke bare personlig, men virkelig privat. Det skjedde i kveld og jeg tror jeg akkurat har fått meg et nytt favorittprogram… Imponerende.

Faksimilie: NRK