Noen konserter sitter i en anmelder lenge etter siste tone er sluttet å klinge. Asker kammerkor sin fremførelse av Juleoratoriet er en slik konsert.

Det nærmer seg jul, og tradisjonen tro får vi flere anledninger til å høre Johan Sebastian Bachs Juleoratorium. Et evigungt verk som av helt forståelige grunner fremdeles blir spilt, over 280 år etter at det ble skrevet. I år er det planlagt og gjennomført konserter med Juleoratoriet i Bergen, Larvik, Oslo (Grex Vocalis, Cæciliaforeningen), Ålesund, Spjelkavik, Stord, Kragerø, Tønsberg, Kragerø og Asker. Har jeg oversett noen, får dere ha meg unnskyldt.

Asker kirke, desember 2015 ©kulturell.no

Velkommen til konsert
En nennsomt opplyst Asker kirke ønsket oss velkommen til konsert denne desemberkvelden, og vi ante svak musikk allerede i inngangen.

Arrangører av rock- og jazzkonserter vet at det er viktig å finne riktig stemningsmusikk i lokalet i det publikum kommer inn. Det skjerper både oppmerksomhet og interesse hos de i salen, og det forbereder dem til hva de skal høre. På klassiske konserter er dette svært uvanlig.

Oslo barokkorkester og dets leder Knut Johannessen satt og småspilte på highlights av Juleoratoriet da vi kom inn i kirken. Det er mulig han bare satt og øvde? – eller sannelig om jeg vet.

Det fungerte iallefall som ei kule!

Hans oppvarming av publikum og kirkerommet satte den riktige stemningen, og kunne godt prøves ut også av andre klassisk-konsertarrangører.

Orkesteret var plassert helt inntil første benkerad, og koret på 24 medlemmer omsluttet orkesteret i to halvsirkler like bak og litt hevet opp. I det de reiste seg, registrerer vi at de ikke sto i de tradisjonelle stemmegruppene sopran, alt, tenor og bass. Korets medlemmer var plassert i «hulter og bulter», noe som viste seg å være svært vellykket.

Kirken fyltes raskt opp, og vi ante en spent forventning i de stappa kirkebenkene.

Asker kirke, desember 2015 ©kulturell.no

Korduving
Det er de tre første delene av Juleoratoriet som skal fremføres: Den første kantaten som tiden før jesu fødsel, den andre om meldingen til hyrdene og den tredje om julenatten.

Den svært karakteristiske åpningen (fem paukeslag) av Juleoratoriet og de påfølgende 32 første takter sier meg alltid mye om hvor dette bærer. Blir dette en interessant fremføring? Har dirigenten og musikerne noe å melde?

Dirigent Birger Egge-Hoveid er utdannet i sang og korledelse med Norges musikkhøgskole og Hochschule der Künste i Berlin. Han har en myndig, men på samme tid vennlig inngang til Juleoratoriet som vekker min interesse. Og da koret kommer inn med sin Jauchzet, Jauchzet ser vi det: Hele koret duver. Ikke som et anmasende gospelkor, men som rolige bølger slår mot en strand, i vår tids aksepterte barokktempo, musikken svinger – og koret med – i en perfekt enhet! God tekstuttale, følges opp i en imponerende sammusisering mellom koret og orkesteret.

Vi vet at vi ikke skal klappe mellom satsene, men altså…

En helhetlig klang, som begeistrer publikum i kirken så mye at da siste akkord i første sats klinger ut, så bryter publikum – nesten litt overrasket over seg selv! – ut i spontan applaus. Skyldes applausen den nydelige renheten i siste akkord? Eller av korets duving?

Jada, vi vet at vi ikke skal klappe mellom satsene. Men denne åpningen fortjente en umiddelbar applaus. Og det ble ikke eneste gang publikum brøt ut i applaus under konserten.

Tydelig – og myk
De fire solistene, Jørgen Backer (bass), Sunniva Eliassen (mezzosopran), Matthias Gillebo (tenor) og Ditte Marie Bræin (sopran) er alle sympatiske bekjentskap. Ved starten av konserten plasserer Backer og Eliassen seg i den smale passasjen mellom orkesteret og første benkerad, mens Gillebo stiller seg på talerstolen som henger på kirkens venstre vegg. Bræin er usynlig, men dukker etterhvert opp på orgelgalleriet.

Sunniva Eliassen (mezzosopran) gjør en tydelig, men samtidig myk tolkning av sine partier. Hun har samme duvende bevegelse som koret i kropp og stemme, og hennes distinkte stemmekvalitet er interessant,- og rett og slett nydelig! Eliassen utstråler en vennlighet som passer teksten godt, og de av publikum som sitter nær nok, opplever en svært god kontakt mellom henne og dirigenten. Gjennom Juleoratoriets tre deler fremstår hun som svært helhetlig.

Jeg har knapt sett en så tydelig oratoriebass som Jørgen Backer før. Han løfter sin høyre fot, plasserer det bastant opp på setet i første benkerad. Når har vi sett en oratorisanger gjøre slikt?

Backer setter foten opp på første benk

Deretter setter han ett meget bestemt, noen vil sikkert oppleve det som rasende, blikk i hver enkelt:

Jørgen Backer i en rolig passasje, Asker kirke, desember 2015 ©kulturell.no

Store Herre, sterke konge
kjære Frelser, å hvor ringe
aktet du vår verdens prakt!

Fra sin plass mot venstre hjørne foran orkesteret jobber han lokalet slik at publikum på de fem første benkeradene knapt tør å puste. Han har – for å sitere et begrep fra en annen sjanger – kontroll på kontinentet.

Det er også befriende avvekslende å høre hans tolkning av Herr, dein Mitleid i 2. del, hvor han er så myk, så myk, og ikke til å kjenne igjen fra 1. del. Jeg regner med at det er Backers erfaring fra Den Norske Opera & Ballett som spiller inn. Han er for meg konsertens største solist.

Matthias Gillebo (tenor) har en sentral rolle i Juleoratoriet, og synger fra prekestolen. Som evangelist er hans hovedfunksjon å drive fortellingen videre, med små resitativer innimellom ariene. I starten skulle jeg ønsket meg mer tydelighet og kanter fra hans side, noe han heldigvis får etterhvert som han synger seg varm. I duetten med fløyten Frohe Hirten er han poengtert i svært presis kontrapunkt med fløytesolisten, og hans avsluttende Und sie kamen… er sart, følsom og rørende.

Ditte Marie Bræin (sopran) sin første innsats er fra orgelgalleriet, og hennes slanke sopran omfavner publikum nede i kirken som et sølvskimrende tak. Vi løftes kollektivt opp av hennes stemme, og mange retter seg opp i kirkebenken da vi hører henne fra galleriet. Bræin har minst å gjøre av solistene, men begeistrer på nytt bl.a. i den allerede nevnte Herr, dein Mitleid… hvor hun er kommet ned foran orkesteret. Her skulle jeg ønsket mer kontakt mellom Bræin og Backer, som knapt ser på hverandre i løpet av en hel duett.

Leder og ledsager
På starten av konserten får vi vite det i kveld spiller musikere fra åtte ulike nasjonaliteter i Oslo Barokkorkester. Dette virker være en skikkelig boost for orkestret. I de satsene hvor orkesteret primært akkompagnerer, er de våkent tilstede og presise. Det trengs ikke omfattende signaler fra dirigenten før musikerne tar det minste hint. Solistoppgavene, og ikke minst satsene og passasjene hvor musikerne spille duetter med sangerne, er alle uten unntak betagende.

Strykere med den lette, litt sprø, men samtidige varme klangen som vi liker. Presise trompeter med imponerende solistroller. Fløytesolisten i Frohe Hirten: Så lett, og med lekre forslag, som gjør at vi har en følelse av at hun flyr ut av vinduet og opp mot himmelen.

Gode treblåsere: Obo d´amorene som sammen med i alle fall én oboe da caccia i fellesskap har en klang som nesten ikke kan beskrives. I åpningen av Juleoratoriets 2. del blåses vi omtrent av kirkebenkene i en skikkelig dulce, med en farge som oppleves som en mellomting mellom et messinginstrument og et treblåsinstrument, med anstrøk fra en menneskelig stemme. Sammen med strykernes lette strøk og luft, så kan dette vanskelig beskrives som annet enn de stemmer fra himmelen som Bach hørte i sitt indre da han skrev Juleoratoriet. Utrolig fascinerende og nydelig.

Helhetlig kor
Asker kammerkor står ikke tilbake for sine profesjonelle medmusikanter. Allerede i åpningen imponerer og inspirerer de, med tydelig tyskuttale, tilstedeværelse og gode stemmer. Det at de ulike stemmegruppene står blandet, gjør at koret fremstår med en helhetlig klang som kler Juleoratoriet meget godt. Birger Egge-Hoveid er korets faste dirigent, og den gode kontakten mellom han og koret løfter fremførelsen ytterligere. Koret er oppmerksom på hans minste signaler, og følger både tempo og uttrykk forbindelig. Det er tydelig at det er jobbet svært godt over lang tid, både av dirigent og av kor.

Koralene i Juleoratoriet gjøres i norsk språkdrakt, gjendiktet av Ragnar Grøm. Salmen vi kjenner med teksten Velt alle dine veier (M.B. Landstad), har nå tekstlinjene

Hvorledes skal jeg favne
og møte deg min fryd?
Deg verden stårt har savnet,
du sjelens skjønne pryd!

Det er poetisk, det er rytmisk og det er svært fine gjendiktninger Grøm har gjort av den originale tyske teksten.

I noen av koralene, f.eks. Her hviler i den mørke stall, er ikke tekstuttalen til koret så tydelig som i de tyske partiene. Det virker som om koret slapper litt av, – alle skjønner jo norsk, lissom.

De enkelte stemmegruppene i koret fremstår som balanserte og har god karakter. Alle grupper kunne trekkes frem, men jeg hadde spesielt glede av tenorgruppens ulike innsatser. I Jeg vil deg med flid bevare bemerket gruppen seg på en svært positiv måte.

Juleoratoriet blir ofte blitt gjort med større kor enn Asker kammerkor. I enkelte partier skulle jeg ønske mer styrke i koret, men kun styrke som kan skaffes med 10–20 flere medlemmer. Og i hovedsak er balansen svært god,- så jeg lar det ønsket ligge.

Musikalsk tilnærming
Etter å ha hørt Birger Egge-Hoveids versjon av Juleoratoriet, satt jeg igjen med en del spørsmål. Hvorfor opplevdes enkelte satser som noe langtekkelige? Hvorfor satt jeg igjen med en stor begeistring, men allikevel et ønske om et enda kraftigere musikalsk budskap i løpet av konserten? Kunne Egge-Hoveid valgt en annen tolkning?

Naturligvis kunne han det.

I løpet av dagene som er gått siden konserten, har jeg derfor lyttet igjen på både kjente og – for meg – ukjente tolkninger av Juleoratoriet. Philippe Herreweghe, John Elliot Gardiner, Ton Koopman, René Jacobs. Og ikke minst Karl Richters versjon fra 1965. Disse, og noen til, alle svært interessante tolkninger av samme verk. Ulike kor, orkestere, solister. Og ulike musikalske tilnærminger.

Naturligvis er de store dirigenter med sine profesjonelle ensembler bra. Men: Igjen og igjen kommer jeg tilbake til min opplevelse av Oslo Barokkorkester, Asker kammerkor og Birger Egge-Hoveids sin versjon.

Og har konkludert med at det eneste jeg savner, og som til slutt står igjen, er en mer distinkt versjon av verket.

For meg ville et Juleoratorium hvor de eksisterende vakre partiene ble beholdt, men hvor Egge-Hoveid var enda tydeligere på verkets kanter, brå krumspring, tempovariasjoner begeistret enda mer.

Men bevares: Dette er jo også et spørsmål om temperament. Og publikum i Asker kirke virket mer enn fornøyd med søndagens konsert og ga svært velfortjent applaus til dirigent, solister, kor og orkester.

Korets stolthet
Til slutt skal det også nevnes at rammen rundt konserten var den aller beste. Ved inngangen fikk alle utdelt et innholdsrikt programhefte, med synopsis og presentasjon av alle solister og dirigent med bilde. Koret og orkesteret ble også godt presentert. Det er hyggelig å lese en god velkomsthilsen i et programhefte til oss som publikum, og både publikum og samarbeidspartnere ble takket.

Det å la et medlem av koret komme frem ved starten av kvelden, og på en tydelig måte presentere konserten og synliggjøre hvor stolte koret var over dette prosjektet, ga en svært fin ramme for en stor kveld i Asker kirke.

Mattias Gillebo, Ditte Marie Bræin, Birger Egge-Hoveid, Jørgen Backer og Sunniva Eliassen. Asker kirke, desember 2015 ©kulturell.no