Er musikaler egentlig et sted for lørdagsgodteri?
Mulig gårsdagen var i det irritable laget for meg og at jeg burde holdt meg hjemme. Det ble ikke helt slik. Det ble heller en spontan beslutning om å dra på musikalen «Chicago» på Oslo Nye og der havnet vi – som gode etternølere flest – et godt stykke bak på balkongen. Ingenting å si på det, vi både så og hørte det vi skulle. Og vel så det.
På scenen skapte Hilde Louise Asbjørnsen og hennes medskuespillere den musikken og spenningen en musikal som Chicago fortjener. Kanskje ikke min favorittmusikal, men Chicago er nå det Chicago er og mine forventninger ble vel i så tilfelle innfridd. Der nede på scenen var det høy kvalitet, gode stemmer og godt skuespill.
Oppe hos oss på balkongen var det romslig med plass og vi var vel 30-40 stykker der vi satt og fulgte med på det som skjedde på scenen.
Bare så det er sagt det med en gang. Jeg er stor fan av at barn skal få oppleve ordentlige forestillinger og god underholdningskvalitet, og sånn sett så var det duket for gode opplevelser for alle tre barna som var til stede på balkongen.
To nysgjerrige jenter i 12-års alderen på første balkongrad. Pent pyntet og eksemplarisk oppførsel, og noen voksne ved sin side som tilførte det lille ekstra når det trengtes. Forbilledlig, tenkte jeg.
Så var det en liten kar til. Kanskje 5–6 år og sammen med en som trolig var sin far. Begge pent antrukket og klar for en hyggelig familiekveld på teater. Lørdagsgodteriet var innkjøpt i egnet papirpose (samme type som du sikkert har stiftet bekjentskap med under de rolige partiene på kino). Alt lå til rette for litt kvalitetstid.
Heldigvis for den voksne var det god plass denne dagen på balkongen og noen fine plasser ved midtgangen ble valgt. Da kunne jo yngstemann få lov til å bevege seg litt når det som skjedde på scenen ikke var så interessant. Det gikk knapt 15 minutter.
Papirgodteposen ble en god base. Samtalene mellom godteri, småløping og bonding foregikk lett og livlig og skapte en viss form for energi rundt oss andre som jobbet med å få med oss det som skjedde på scenen. Selv teaterets vakter så ut til å synes at stemningen på balkongen var slik den skulle være. Ingenting ble i alle fall sagt eller gjort.
Nå skal ikke jeg påstå at Chicago er en lang forestilling for en ung og motivert kar, men det er nå heldigvis en pause der. Denne ble for min del brukt til å tydeliggjøre for vaktene på teateret at vi kanskje ikke hadde betalt flere hundre kroner for å være i noe som jeg kan ha kalt «en jævla barnehage»… og at de hadde oppdaget det hvis de var tilstede. Mulig jeg ikke var kjempediplomatisk. Skal innrømme det.
Humøret ble derfor lettere når vi kom tilbake til salen og så at bondingen nå hadde flyttet seg helt til ene ytterkanten på balkongen og at godteriet tydeligvis var spist opp – og omformet til ekte gutteenergi der borte. Så for andre akts del hadde vår unge venn stå/gå/løpe-plass (det så ikke ut som det kostet noe ekstra), men det foregikk i relativt lavmælt atmosfære.
Vaktene så ut til å synes dette fortsatt var greit, så da var det vel greit for meg også. Tenkte jeg. De glimret i alle fall med sitt fravær, og jeg hadde vel brukt den energien jeg skulle på det denne kvelden.
Men musikalen var flott. Kjempebra. Jeg oppsummerer med flinke folk, gode tolkninger, tro mot originalen.
Absolutt likevel verdt turen.
Og etter siste tonen hadde dødd ut fra scenen, de to omtalte forsvunnet ut en utgang forbeholdt teaterets ansatte, så klapper min nå høyst tilstedeværende venn vakten meg på skulderen og sier høflig at jeg ikke kan ta bilde av scenen. Men jeg gjorde det likevel. Det var liksom kvelden for det.
…og jeg tenker fortsatt på at det var synd at han voksne fikk lov til å være med på teater akkurat denne kvelden.
…og begge var enige om at det hadde vært en fin forestilling.
