Jeg innrømmer det gjerne. Det er med en viss grad av spenning og nysgjerrighet jeg for første gang skal se hva dette showet er. Chippendales? Er det burlesque dans eller stripping? Kler de helt av seg? Er det uforsvarlig å selge alkohol? Har Ibsenhuset blitt en strippeklubb? Nå får jeg kanskje svarene, og føler meg litt mistilpass her jeg sitter på bakerste rad.

Så ble det mørkt.

Som 45-årig mann i salen klarer jeg vel å rikke en bitteliten desimal på gjennomsnittsalderen, men justerer ikke kjønnsbalansen noe i nærheten av synlig. Her er det damene som regjerer og de har det gøy. Veldig gøy. Flotte antrekk, sminkede ansikt og mye musserende vin. Det er damenes festaften.

Det skal mot til å være mann i denne salen. Mest hvis man skal sitte og se på, men forsåvidt også hvis man skal stå på scenen. Gutta i salen kan telles på én liten hånd og pene på håret er de også.

I det lyset slår seg på igjen og jubelen står i taket er de tre lettkledde gutta, byttet ut med sju andre. Dansende, syngende og svært bevegelige. Skjorteknappene er litt mer åpne enn jeg er komfortabel med selv, men det ser ut til å gjøre susen på scenen. De samme knappene treffer damene på første rad i det skjortene ryker og årevis med timer på treningsstudio åpenbarer seg.

Blyghet er ikke å skue noe som helst sted. Hverken på scenen eller i salen. Så når buksene faller er bare trusene tilbake og jubelen står i taket. Gutta leverer og rytmen følger musikken. Ingenting å si på stemningen når de snur seg med ryggen til publikum og lar underbuksene falle…

Så ble det mørkt.

Dette er proffe karer. De vet hva de gjør, de vet de ser bra ut og ingen ser ut til å gjøre noe som helst annet enn å nyte oppmerksomheten og tilværelsen. For oss som fikk oppleve dem også før showet vet at det er hyggelige, vanlige folk. Spiser sunt, oppfører seg bra og gleder seg til å gå på scenen for å underholde. De skal besøke 13 konsertsaler på sitt norgesbesøk og de fleste er utsolgte. Turnébussene står parkert utenfor, riggingen gikk problemfritt og i morgen er det nok et hus. Et annet sted. Fullt av damer.

Så når jeg sitter her og ser på så løper tankene mine videre. På scenen er det plutselig et boyband som tar i seg gamle slagere fra både 1990- og 2000-tall. De synger også. Danser på boybandvis. Kaster de avrevne singletene ut til damene. Og så dør den siste tonen ut. Buksene er allerede borte og nå er det bare underbuksene igjen som er i ferd med å falle…

Så ble det mørkt.

De sju profesjonelle vaktene som skal passe på at alt går bra for seg har lite å gjøre. Nå ser det for så vidt ut at gutta på scenen er i stand til å ta vare på seg selv. På samme måte som at damene ser voksne nok ut til å kunne vurdere om det er greit med et glass musserende eller ikke. Avstanden til scenekanten er betryggende lang nok til at det nok bare er blikkene som kan finne på noe ugang.

Den store sengen blir rullet inn, badekaret fylles av vann og mann – og når singletene blir revet av for siste gang – er det duket for en hengiven og lang applaus. Damene hadde fått det de forventet. At lyset gikk i sort hver gang det nærmet seg noe spennende så de ut til å ha tilgitt.

Hva tenkte jeg så selv? Jeg ble i alle fall underholdt. Særlig av samspillet med publikum og hvordan en sal full av damer skaper en egen atmosfære vi gutta ikke opplever så ofte. Når det skjer i rammene fra en konsertsal skapes det en annen dynamikk.

Det var vel også det skaperne av dette showet ønsket seg når de startet i 1979 og kalte det opp etter gamle elegante møbler. Det skulle være et burlesque mannlig show på ordentlige scener og steder – og damene skulle bli tatt godt vare på. …og det har de nok blitt siden.

Så ble lyset ble slått på. Damene køet seg opp for fotografering og roen senket seg igjen på huset. Selv sendte jeg et siste misunnelige blikk og tenkte det var på tide å få vekk sommerenes ekstra kiloer – og kanskje kaste noe undertøy jeg også. Slik at jeg kan kjøpe meg noe nytt altså… 😉