Stemningen var allerede elektrisk i det utsolgte teatret midt i London. En hel kveld med musikk av Sondheim. Den amerikanske stjernesolisten på vei fra New York i overlydsflyet Concorde.
Søndag 4. juni 1989 var køene lange foran hovedinngangen til Theatre Royal Drury Lane. Et stjernelag av artister sto på plakaten for konserten ”Being Alive, a celebration of the genius of Stephen Sondheim”.
To unge norske musikalentusiaster hadde fått billetter til forestillingen, og gikk med stor ærefrykt inn i salen. Vi hadde skjønt for lenge siden at dette ble noe helt spesielt. Dirk Bogarde, Len Cariou, Petula Clark, Maria Friedman, Stefanie Powers, Jonathyn Pryce, Liz Robertson, Ned Sherrin, Elaine Stritch… Og mange, mange flere. London Sinfonietta, kor og dansere.
Og Eartha Kitt.
Eartha Kitt ble født 17. januar 1927 på en plantasje i Sør-Carolina, USA. Hennes far var hvit og hennes mor afro-amerikaner/cherokee. Unge Eartha ble tidlig offer for rasisme, både fra afro-amerikanere og hvite, og dette bar hun med seg hele livet.
Agenter, produsenter, regissører og publikum oppdaget raskt hennes særegne stemme og stil, og hun fikk roller både i filmer og på scenen. Etter at hun uttalte seg svært ærlig om Vietnamkrigen i 1968, ble hun kalt kommunist og svartelistet av amerikanske myndigheter. Dette gjorde at hun i en årrekke konsentrerte seg om Europa og Asia. Da boikotten i USA begynte å falme dro hun tilbake, og hadde parallelle karrierer over hele verden.
Publikum på konserten ”Being Alive…” kjente godt til Eartha Kitt. Mange hadde vokst opp med hennes innspillinger av ”Cést si bon” og ”Santa Baby”, og flere hadde naturligvis sett henne i West End-produksjonen av Sondheims musikal ”Follies”.
Konferansieren hadde bestemt seg for å la hennes navn være en av gjengangerne på konserten. – Nå har Eartha Kitt gått inn i Concorden i New York, nå er Kitt halvveis over Atlanteren, nå er flyet landet i London.
Forventningen i teatersalen var til å ta og føle på.
– Nå er hun backstage.
2 000 publikummere i salen holder pusten. Det har vært så mange store stjerner her i kveld, både før og etter pause. Fire nummer fra ”Into the Woods”, og så kommer hun.
– Ladies and Gentlemen: Mrs. Eartha Kitt!
Jubelen står i taket. To tusen mennesker reiser seg og applauderer.
Eartha Kitt takker grasiøst. Så begynner orkesteret introen. Kontrabass, trompet, bassklarinett. Alle vet hva som kommer nå. Stephen Sondheims showstopper fra musikalen Follies: ”I´m still here”.
En mastadont av en sang. 5 ½ minutt. Lange vers med mellomspill. Intrikat tekst.
Good times and bum times
I’ve seen them all and my dear
I’m still here
De fleste i salen kan teksten inn-og-ut. Og vet at sangteksten mange steder passer skremmende godt til Eartha Kitts eget liv.
Been called a Pinko, commie tool
Got through it stinko by my pool
I should have gone to an acting school
That seems clear
Still, someone said, «She’s sincere»…
Så skjer det som ikke skal skje. Hun glemmer teksten.
Vi holder pusten. Kan hun hente seg inn igjen? Nei…
Etter noen linjers roting, avbryter hun. Ber dirigenten stoppe orkesteret. Det som er bygget opp som kveldens absolutte høydepunkt får en abrupt avslutning.
– I´m so sorry, Ladies and Gentlemen. I´m exhausted from travelling and on a jetlag, sier hun. Vi forstår. Gir henne en sjanse til. Det er jo tross alt Eartha Kitt.
Publikum løfter henne frem, og hun fullfører med stil. Setter inn et ekstra gir. Trykker på alle de riktige stedene.
Stor jubel.
Og på rad YY sitter to unge menn som klyper seg i armen. Egentlig er det ikke så farlig at hun glemte teksten.
Ikke når du heter Eartha Kitt.
Datoen: Daglige kulturessays om kulturpersonligheter innenfor musikk, dans, teater og litteratur. Felles for alle er at de har betydd noe for forfatteren.
