Den dagen korpset ditt skal spille på NM. Det er den dagen det meste annet i livet ditt slutter å eksistere. Og om du har lyst til å prøve ut både nerver og stamina, så er NM noe for deg.

Så er dagen kommet. Den dagen ti-tusenvis av øvetimer skal omsettes i klanglig resultat på podiet. Den dagen absolutt alle skal yte sitt aller beste. Den dagen alt skal klaffe. Her er det ikke rom for feil, nå skal alle være skjerpa.

Instrumentet skal skinne som aldri før, flisa skal være perfekt, alle stikker skal ligge klar,– og ingen munner skal være tørre.

Eia var vi der!

På selveste NM-dagen skal Sandefjord musikkorps spille i Olavshallen kl 15.08.

Vi møtes møtes i resepsjonen på hotellet lenge før, klokken 11.30. Noen av musikerne kom dagen før, mens andre hadde vært oppe tidlig. Noen bustehuer, og noen i stram dress. Og heldigvis: Instrumentbilen hadde sett elgen dagen før.

Fast tradisjon i Sandefjord musikkorps: Vi venter på elgen.

Truls trombone kjører trofast instrumentbilen med de store instrumentene fra Sandefjord til Trondheim. Og resten av korpset sitter dagen før og venter på bilde av elgen som gjør at vi vet at Truls er i god rute og at alt er vel. Da kan vi puste ut,– og samtidig bli minnet på at nedtellinga er begynt på alvor.

Korpsrockheim
I årets NM er det 133 korps som skal gjøre sin siste gjennomkjøring før konkurransen. Så det tyter ut korpslyd av de fleste forsamlingslokaler, seminarrom, kirker og hotelloppakningsrom i Trondheim sentrum.

I år skal vi varme opp repertoaret på Rockheim, det nasjonale museet for popmusikk. Rocheim ligger en frisk spasertur fra hotellet, og flere av oss rekker å tenke over det som skal skje de nærmeste timene. Oppvarming i det blå heftet, lett gjennomspilling, nervøs garderobeprat, legitimasjonssjekk, oppvarming… – Mon tro hvordan det går i år med korpset vårt? Beholder vi plassen vår i divisjonen? Hvordan spiller de andre?

Robert dirigent er som vanlig rolig og stødig. Den fine korallen i tre-to-dels-takt som oppvarming. På med luften; klang, presisjon. Vi har hørt alt før. Og finner en særegen trygghet i det vi har repetert så mange ganger.

Tre timer igjen. Siste finpuss. Sykt tørt lokale.

– Spill godt klanglig, så blir det bra, sier Robert. Vi ser på hverandre. Klang?! I dette lokalet? Rockheim er så tørt at det rasper i lufta. Jeg skal gi deg klang, lissom.

Så kjenner jeg det. Klumpen i halsen.

Verden slutter å eksistere
På disse gjennomgangene går korpset inn i sin egen verden. Det meste handler om det vi skal yte på scenen om noen timer. Ja, ok: Litt om at ALLE har bytta til dress og kjole, bare ikke Morgan. Litt om at vi må huske å spise sånn at ikke blodsukkeret faller. Og litt om at alle må huske legitimasjon.

Plutselig litt mer om at barytonsaxen plutselig får pustebesvær. Den er fra 60-tallet, så vi steller godt med den. Men akkurat nå, akkurat noen timer før NM, så slår den seg vrang.

Først litt skruing. Så det firdobbelte sigarettpapirtrikset.

Heftig skruing, vridning og fiksing: Er det fjæra?
– Det som skal være nede, er ikke nede, sier Inger Lene oppgitt. Vi andre er midt i allegro´en og prøver å ikke la oss affisere. Men er selvsagt bekymra. Er vi SÅ nærme NM-konserten, og så cræsjer barytonsaxen?

Men sax-en blir fiksa! Med det firdoble sigarettpapirtrikset. Gry er glad, Inger Lene er glad, Robert er fornøyd, – og vi andre vender konsentrasjonen tilbake til notene.

Og da kommer altså denne klumpen. I halsen. Der i musikken hvor jeg minst av alt forventet en klump.

Vi er på det aller aller mest voldsomme stedet. I det aller siste stykket vi skal spille. Heftige åttendeler, crescendo, marcato, enda mer crescendo. Fortissimo. Så plutselig: Tre unisone toner i hele korpset. Du-du-luh! Raske bevegelser.

Vi venter på slagverket som har solo resten av takten. Men de er jo ikke her! Slagverket rigges ikke opp på gjennomgangene og det blir derfor stille. Først tre slag.

Du-du-luh!!!! Hele korpset unisont. Marcato. Fortissimo!

Fem slag. Helt stille.

Helt stille.

Hele korpset «hører» slagverket som ikke er der. Vi har jo hørt det tusen ganger, så det sitter i det indre øret. Alle er på samme sted; alle puster på likt.

Det føles som det stedet hvor prima-ballerinaen gjør et umåtelig høyt hopp, og hele publikum holder pusten og venter på landingen. Som når hopperen setter ut av hoppkanten og hele Holmenkollen venter på nedslaget.  Hele korpset er blitt til èn organisme. Èn kropp. Èn retning og èn mening. Et sted hvor de med musikalsk bakgrunn og de andre er sammen. Øyeblikket hvor det ikke lenger er viktig å være perfekt å kunne alt alltid, men å bare være sammen og være tilstede. I musikken. Og i pausen frem mot de aller siste tonene i det aller siste stykket.

Er det rart jeg får klump i halsen?

Så er det hele over. På et øyeblikk har Robert kommet med de nest siste formanende ord, instrumentkassene er pakket,– og vi er på vei tilbake til hotellet for en rask matbit. Og så Olavshallen.

Olavshallen, here we come!
Det som skjer den neste timen, har en nøye innøvd koreografi hvor korpset gradvis samles til en stadig tettere gruppe. Litt sånn delvis individuell og gruppemessig forflytning til Olavshallen, løs snipp i garderoben hvor vi pakker ut instrumentene, deretter oppstilling. Alfabetisk etter etternavn. Marsjering på lang-lang-rekke ned til kjelleren i Olavshallen, hvor vi blir nøye kontrollert.

Lang, lang rekke…

Siste oppvarming i bomberommet. Der hvor Rockheim var tørt-tørt, er det kirkegjengklang her. Det meste flyter i hverandre, og det er egentlig bare å komme seg igjennom det. Dette vet vi hvordan fungerer.

Og vi som har vært med før, vet også rekkefølgen på det som skal skje nå. Kort oppvarming, bli hentet av arrangøren. Ny lang-lang-rekke opp fire etasjer i baktrappa,- og så brått på scenen. Skjelve litt i beina kanskje om det er aller første gang, eller spasere verdensvant inn om du har gjort dette i 20-25 år allerede. Høre introduksjonen fra konferansieren, justere notestativet… og så er vi igang.

Hei, hei Olavshallen!

Afterplay
Opplevelsen på scenen er noe helt for seg selv. Og den er ulik for hvert enkelt av de 133 korpsene som spiller i Trondheim i helga. Noen spiller i Olavshallen, noen i mindre saler og hotellkonferansesaler. Vi opplever alle noe unikt.

Spenningen i det dirigenten hever taktstokken. All øving som nå samles i ett eneste punkt. Ett eneste sted på. Der hvor både de av oss som er ganske sikre på det vi skal gjøre, og de som er veldig sikre. Ekspertene og de av oss som ikke er like sterke på alt. Som har hjulpet og støttet hverandre i månedsvis med disse stykkene.

Verden utenfor slutter å eksistere. Nå gjelder det.

Sandefjord musikkorps spiller det beste vi kan der og da. Prøver å lytte oss til dagens tredje akustikk, huske klang, presisjon. Telle pauser. Telle pauser… Varmen og entusiasmen fra publikum i salen smitter over på oss selv om de sitter langt unna. Og det er godt å høre et entusiastisk BRAVO! etter siste tone er slått av.

For så er det over.

Pakke sammen noter og muter og køller og drikkeflasker. Robert og Morten til intervju av typen «hva-følte-du-nå» med flinke Stein Skorpsholm. Korpset opp til fotografering. Og så den sedvanlige tørsteslukk. Åååå, så godt det smaker med noe leskende i glasset. Øl og vann, brus og vin.

Glede og lettelse
Den første kollektive reaksjonen er aldri til å stole på. – Hva følte du? – Hvordan gikk det egentlig der? – Nei, jeg har aldri spilt feil der før! Ja, for hva skjedde egentlig?

Vi som har vært med på dette før, vet at man sjelden skal stole på egen evaluering ut fra sitt lille hjørne i korpset. Vi vet også at vi er fint istand til å hause hverandre både opp og ned.

At vi noen år er veldig fornøyde, og unngår nedrykk med et nødskrik. At vi andre år er riktig så fornøyde, men får minimalt med poeng fra dommerne. – Kan man egentlig konkurrere i musikk?

Vi lar alt det der ligge. Gleder oss over å være ferdig for i år. Gleder oss til å treffe andre medmusikanter fra hele landet. Som vi kanskje ikke har sett på et år. Hele familien, lissom. Høre andre korps, heie på nabokorpset og bli inspirert av de superflinke. Finne nytt repertoar: Kanskje vi skal spille dèt stykket neste år?

Alt dette vet vi. Vi kjenner det på kroppen.

Og kanskje du også vet litt mer nå?

Både glade og stramme på en gang! Og Morgan har fått dressen på!

Medaljesermonien finner sted lørdag kveld, og Sandefjord musikkorps får da vite hva dommerne mente.