Skal jeg bestemme musikksmaken til barna mine?

Jeg liker å kalle meg selv åpen og tolerant for de fleste musikksjangre og tenker vel egentlig at det er viktig at barna får stiftet bekjentskap med så mye musikk som mulig. Derfor var optimismen stor når min yngste sønn på 9 år gledesstrålende kom til meg med et ønske om en låt på iTunes. Nysgjerrig hørte jeg på låten og etter en liten stund hørte jeg meg selv si…

Å nei du gutten min, den drittmusikken
gidder jeg ikke å kjøpe til deg!

Det ble ikke noe «Tom´s Dog» på junior den dagen. Mulig jeg var i «ikke-kjøp-musikk-fordi-jeg-er-på-ferie»-humør, men mest var det nok fordi jeg synes at denne type musikk er noe skikkelig søppel. Monotont, syntetisk, kjedelig og vondt for både sjel og ører. Det gir meg absolutt ingenting.

Det er nå bare min mening, men er det rett av meg å beskytte mine egne barn for dette? Ta på meg en rolle som en musikkgud som skal styre hva ungene skal høre på? Eller ikke høre på? Så er jeg kanskje ikke så åpen og tolerant som jeg liker å kalle meg.

Så idet den dårlige samvittigheten kom krypende like sakte og kjedelig som «Tom´s Dog», merket jeg at jeg måtte ta et lite oppgjør med mine egne meninger. Tenke gjennom hvilken holdning jeg skal ha til drittmusikken. Så det gjorde jeg.

Og jeg synes fortsatt det er noe drittmusikk, men neste gang kjære sønn. Da skal jeg høre med et litt åpnere sinn. Så får vi se om min selvransakelse har hjulpet eller ikke.