Det å oppleve musikk og artister på nært hold har alltid vært fascinerende og energirikt. En både får, gir og taper energi i møtene mellom musikken og alt det praktiske som skal ordnes. Men det er verdt det.

Morten og jeg har nå siden 2012 fått mulighet til å være med på Konsertkameratenes ferd – fra den spede start på Park Hotel i 2012 til gårsdagens Vamp-konsert på Hjertnes. Siden den gang har det blitt over hundre artister, titusenvis av publikummere og nesten hundre konserter. Alt store opplevelser på hver sin måte. Det har vært oppturer og det har vært nedturer, og det er ikke noe hemmelighet at vi innimellom spør oss selv om det er verdt det. Det å drive på frivillig basis er tid- og ressurskrevende, men rikt.

Rikt nok har vi konkludert med.

Det går opp for oss som oftest når konserten er ferdig. Som i går. Med Vamp, som vi har arrangert konsert med flere ganger før. De har gjennomgått store endringer det siste året og kommer tilbake mer vitalt og levende enn noen gang. Litt råere i klangen, noen nye bandmedlemmer og med ny plate i bagasjen. For oss som arrangører er det imponerende og forbilledlig hvordan Vamp håndterer endringer og skaper noe nytt ut av noe gammelt.

Foto: © Kulturell.no

Gjensidig respekt
Det å få oppleve Øyvind Staveland og hans menn på nært hold er alltid hyggelig. Tett på, uten noen form for nykker, varmt og hjertelig. En ting er at vår jobb som arrangører er å gjøre det trivelig og gi bandet best mulig arbeidsforhold, men det er likevel ikke noe selvfølge at de skal slippe oss så tett på som de gjør. Smilet, latteren og samtalen sitter løst og en gjensidig respekt for arbeidet som blir gjort og skal gjøres.

Så hva er det som egentlig skjer backstage?

Det er nok litt mer myteomspunnet enn det er i virkeligheten. Vamp, og norske artister på det jevne, er ikke urimelige. «Riderne» (det artisten ønsker skal være tilgjengelig for dem av mat osv) er på det helt akseptable og dreier seg egentlig mest om å få lov til å kunne ha gode arbeidsforhold. Ene og alene for at de skal kunne gjøre en så god jobb som mulig ute på scenen.

Men ja, vi har også opplevd litt rare krav – men ikke denne helgen. Hva det har vært, får være vår hemmelighet, men vi har sluppet å sortere Nonstop etter farger og hente inn vann fra fjerne strøk.

Lange dager, fine kvelder
Selv liker jeg å ha lange dager på konsertdag. Starte tidlig, være i lokalene lenge og kjenne roen og få oversikten mens vi forbereder alt som skal gjøres. Og det er mange som er i gang. Vi er heldige sånn. Mange flinke mennesker som ser den samme gleden i det å arrangere konserter og oppleve kultur på det nærmeste. Et titalls personer i full sving med lyd, lys, bæring, mat, bar, billetter, artisthåndtering, frivillige og klargjøring. Alt må henge sammen og alle vet hva de skal gjøre. Rutinerte folk som hjelper hverandre. Det blir som regel veldig bra, og det er et stort apparat som er i gang.

Selv om vi stort sett er glade mennesker alle sammen, så er spenningen og gleden på sitt høyeste rett før publikum kommer. Det å se foajeen fylle seg opp før vi åpner dørene og alt er klart innenfor. Roen har senket seg for artistene backstage, barene er åpnet og billetter selges. Forhåpentligvis mange nok. Det er kostbart å arrangere, og hvor mange publikummere som kommer har en direkte sammenheng med mulighetene for å gjennomføre. Og i neste omgang hva slags andre artister som kan komme senere. Heldigvis har vi god hjelp av samarbeidspartnere og sponsorer også!

Men konsertdag er konsertdag. Da gleder vi oss, forbereder oss og ønsker artistene velkommen. Om bare noen timer starter det hele på nytt og vi er klare for en ny konsert med vestlandsbandet. Far og sønn på scenen, sammen med musikere som vet akkurat hva de holder på med. Så selv om jeg fikk med meg mye i går, så skal jeg definitivt høre de på nytt i kveld. Vamp tåler nemlig det. Dette er kultur på aller høyeste nivå – og en ren glede å få med seg.