Midt i konserten ser hun på meg. Bare meg, føler jeg. – Er det meg du ler av, sier hun med øynene sine. Og brått ler jeg ikke lengre.
Olga Marie Mikalsen ble født i Langevåg 9. januar 1915, og ville vært 103 år i dag. Hun vokste opp med musikk, men arbeidet på kontor hele livet. Olga Marie debuterte som sanger først som 53-åring. En ganske sen debut, altså.
Hun studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo i flere omganger. Her tok hun også eksamen i solosang. Selv om en vanlig lytter ville stille spørsmål ved hennes kvalifikasjoner, så nådde hun svært langt etter norske forhold. Konserter i inn- og utland. Norgeskjent på grunn av reklamefilen for Solo. Solgte tusenvis av plater.
Konserten i Carnegie Hall i New York er kanskje den mest bemerkelsesverdige. Hun leide den minste salen i huset, og debuterte således samme sted som den amerikanske legenden Florence Foster Jenkins gjorde 30 år tidligere. Jenkins ble kalt ”verdens verste sanger”, og hun sa selv: Folk kan nok si jeg ikke kan synge,- men ingen kan si at jeg ikke sang!”
Som ung musikkstudent på 80-tallet var jeg i tvil om jeg skulle gå på den annonserte konserten med Olga Marie Mikalsen. Var dette egentlig morsomt? Eller ville de personlige tolkningene faktisk være interessante også musikalsk sett?
Jeg gikk på konserten. Men jeg ville ikke le, hadde jeg bestemt meg for. Jeg hadde lest et intervju med henne hvor hun ble spurt om dette. At publikum lo på hennes konserter. – Men jeg ler sist, sa Olga Marie Mikalsen.
Konserthusets Lille sal var neste full da hun kom inn. Flott hvit kjole med slep. Svensk pianist.
Publikum fikk problemer allerede i 4. takt av Grieg-romansen. Dette var da virkelig surt? Urytmisk? Presset? Uten klang? Og var ikke denne tolkningen ganske…. uvanlig?
Men mange hadde hørt henne før, og viste sin begeistring over hennes tilstedeværelse i musikken og i formidlingen. Olga Marie Mikalsen virket helt uberørt av både applaus og jubel. Også når publikum jublet midt i sangen. – Hun klarte de høyeste tonene! Jubel!
Som ”lyrisk alt” var ingen sanger for vanskelige, ingen utfordringer for store. Fra mitt sete midt i salen bivånet jeg henne med stadig større fascinasjon. Hvordan var det mulig å være så musikalsk ”ute” og fremdeles holde den berømte maska?
Rett skal være rett. Underveis var det noen ganger hun gjorde en rett så interessant tolkning av kjente klassiske travere. Og hun var da virkelig tilstede i konserten.
Så kommer Våren av Grieg.
Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa for Vaaren at røma;
Heggen med Tre som der Blomar var paa eg atter saag bløma
Jeg skulle ikke le. Men det var helt umulig å ikke smile av de ”verste” utrop fra scenen.
Da ser hun brått på meg. Bare meg, følte jeg. Og latteren min stivnet. Jeg ville jo ikke le av denne! Unnskyld, Olga Marie! Men så er hun borte igjen. Et annet sted. Videre i sangen. I sin høyst personlige tolkning av Grieg.
Og jeg puster lettet ut. Fordi jeg vet at hun lo sist.
Datoen: Daglige kulturessays om kulturpersonligheter innenfor musikk, dans, teater og litteratur. Felles for alle er at de har betydd noe for forfatteren.
