Kunne dette milde, gode mennesket virkelig være den samme samfunnsrefseren som jeg kjente fra ungdommen?
Ole Paus ble født 9. februar 1947, og debuterte som visesanger som 23-åring i 1970. Etter denne platen er det kommet mer enn 40 utgivelser. Han har også gitt ut et ti-talls bøker. Som godt voksen artist opplevde han å etter hvert bli en nasjonaleiendom. At hans sanger om Norge (Mitt lille land), hans salmesang (… min Gud), Det begynner å bli et liv og ikke minst hans refsende Mæsjen og Påsjen.
Det var ikke selvsagt at han skulle bli visesanger og artist. «Det var en skamfølelse knyttet til musikkutøvelsen. Visesangere eksisterte ikke på den tiden. Jeg studerte og lot som jeg gjorde alt annet, men Alf [Prøysen] sa at visene hadde verdi i seg selv. Det hadde ikke jeg tenkt på”, sa Ole Paus i et intervju i 2013.
Så han ble altså visesanger. Og forfatter. Og skuespiler i fire store revyer som både gikk på osloscenene og på turné Norge rundt. Alltid et korrektiv til norsk selvgodhet. Og som oftest med en hes, ganske presset stemme som hele tiden ville fortelle noe, ville komme med et poeng. Elsket og hatet. Men alltid en som folk forholdt seg til.
Hele sin karriere har han turnert landet rundt. For noen år siden hadde jeg æren av å intervjue han i forkant av en konsert han skulle ha i Sandefjord. Jeg møtte en jovial og ydmyk Paus i forkant av konserten. – Hva skulle vi snakke om? – Hvordan ønsket jeg regien på samtalen? – Hvor lenge skulle vi snakke?
Jeg var passe starstruck. Her satt altså min ungdoms helt foran meg. Helt siden jeg kjøpte LP-en med Paus-posten i 1977 hadde jeg digga Ole Paus. Og joda: Hadde vært på en konsert med han på 80-tallet, og gaula til Elverum, Elverum, Elverum. I Elverum.
Elverum, Elverum, Elverum.
Sneen er dyp og Glomma er grunn.
Et rykte vil ha det til at jorden er rund,
men man trokke på hva som helst i Elverum.
Men nå skulle jeg altså møte han for første gang.
Naturligvis var han både hyggelig og jovial. Full av gode historier og minner fra den første tiden som visesanger. Konserten var en solokonsert, hvor han stilte med sin slitte gitar (overraskende liten), og en repertoar to-die-for! I løpet av konserten ropte publikum også ønsker opp på scenen. Og han spilte. Det han husket av låter.
Alt sammen både politisk, nært og varmt. Og morsomt.
Så kommer den. Selv sopere har et hjørne i himmelen.
Det lyner i øya til dette milde gode mennesket. Og jeg kjenner igjen samfunnsrefseren.
Gratulerer med dagen, Ole!
Datoen: Daglige kulturessays om kulturpersonligheter innenfor musikk, dans, teater og litteratur. Felles for alle er at de har betydd noe for forfatteren.
