Tilbake

Kategori: Sceneliv

– Få det til å låte!

Det er fredag og det er i dag det gjelder.

Tusenvis av øvetimer skal krones med en oppføring på under 30 minutter.

Så er vi i Trondheim. Sammen med over 100 korps har vi inntatt byen. Musikanter over alt, med en naturlig opphoping rundt Olavskvartalet. Instrumentkasser bæres inn, og de bæres ut. Trangt overalt.

Noen i korpset har sjekket inn på hotellet. Som vanlig har hotellene i byen skrudd prisene opp maksimalt. Vi har bestemt oss for å være forretningsmessig korrekt og ikke la oss påvirke av trøndersjarmen bak skranken på hotellet, men det går som vanlig dårlig.

Gjennomgangen er satt til kl 14.30, og før den tid: Venting.

Vente, vente…

Metodistkirken
Et steintast (jepp, virkelig et steinkast) fra hotellet ligger Metodistkirken. Sandefjord musikkorps har brukt kirken mange ganger før for å varme opp, og for å gjøre den siste gjennomgangen av den musikken vi skal spille.

Vi har fått streng beskjed om å stille i konsertantrekk i resepsjonen, og vi ser på hverandre der vi står i små grupper. Noen i nytt antrekk for anledningen, noen i den gamle dressen. Jeg har tatt en jakke som er noen nummer for stor, og lånt konfirmasjonsbuksen til en trønder.

Og Stein stiller som vanlig med korpsets flotteste slips.

Noen kjører enkelt sort. Noen kjører musikkpanoramautgaven.

Kirken er bygget i 1925, og bærer preg av å være gammel. Den er akkurat stor nok til at vi klarer å plassere korpset foran alteret. Og vi vet fra tidligere år at her blir det lyd. Mye lyd og mye klang.

Men nærheten til hotellet og Olavshallen er viktigst. De berømte steinkastene, du veit.

På vei inn i kirken møter vi et annet korps på vei ut. Skedsmo janitsjar pakker sine instrumenter ned mens vi pakker våre opp. Den sedvanlige replikkvekslingen som vi har gjort så mange ganger før: – Når skal dere spille? og svare på spørsmålet om når vi skal spille, og til slutt – Tvi tvi!

Sandefjord musikkorps i Metodistkirken Trondheim, 2018

Og ja. Det ER mye lyd. – Dere trenger ikke spille så sterkt, sier dirigent Robert. Og vi vet det allerede. Nå er det viktig at vi ikke blåser oss ut, men at vi sparer krefter til vi skal på scenen i ettermiddag.

Få det til å låte
Vi spiller en del her og en del der. Robert har merket av i partituret med gule lapper hvor noe skal sjekkes ut. En siste finpuss, en forsikring om at vi husker hva vi er blitt enige om å gjøre. En ekstra gjennomgang av bokstav E til F. Er vi presise nok? Blir tempoet riktig?

Det er lite slagverksutstyr i kirken. Det skal vi kanskje være glade for. Både trommer og pauker ville gjalla noe voldsomt. Så paukestemmen blir spilt på kirkens noe skrøpelige trommesett.

Vi ser at Robert smiler litt i munnvikene da han hører den skrøpelige tromma illudere et fullvoksen pauke. Og vi skvetter litt av lyden.

Metodistpauker

Vi spiller over to timer Metodistkirken. Robert er som vanlig metodisk og systematisk. Først smådeler og så større sammenhenger.

Finpusser. Sjekker.

For hver ting som blir sjekket ut, krøller han sammen en gul lapp, og blar til neste sted i partituret.

– Husk at det alltid skal være klang, sier han. Vi nikker bak notestativene. – Husk å få det til å låte symfonisk og flott! 

Vi har hørt alt før. Men vet at det er godt å bli minnet på det elementære.

Roberts gule lapper

Olavshallen
Når vi en stund senere er på vei inn i Olavshallen, kjenner vi det hele igjen. Den rolige stemningen, alt som er «på stell».

Fast garderobe, faste steder å stille opp. Instrumentkofferten legges igjen, noter sjekkes en siste gang. Er alle sidene med? Ekstra flis i nødstilfelle. Skrujern dersom noe skjer.

Treffer flere kjente i foajene. Noen er konsentrerte og skal inn å spille. Noen umålelig lettet over å nettopp være ferdig. Det er lett å se forskjellen.

Vi stiller opp i alfabetisk rekkefølge og begynner nedstigningen til kjelleren. Der skal navn og legitimasjon sjekkes opp mot hverandre. Ingen skal lure seg til å spille med et korps! Så bærer det inn i prøvesalen.

Alle er svært konsentrerte. Dvs alle unntatt slagverket, som allerede er på plass backstage og gjør seg klar til å organisere trommer, pauker og alt det andre straks korpset før oss er ferdig.

Lett oppvarming. En koral vi har spilt mange ganger før. Så stemming. Så starten på våre to stykker.

Sitter det nå? Ja, nå bør det sitte.

Tiden går så altfor fort. Etter det som oppleves som bare noen minutter står det en dame i døren og sier at scenen er tom og klar!

Hæææ? Tom og klar? Skulle ikke vi vært henta før og stått klar backstage da?

Plutselig blir det travelt og vi går i lang rekke opp trappene igjen. Litt raskere enn da vi gikk ned i sted. Og med litt høyere puls…

Rett inn på scenen blir vi overrasket av en voldsom applaus fra salen. Setter oss ned.

Det siste jeg tenker på i det Robert hever taktstokken, er:

– Få det til å låte….

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

– Få det til å låte!

Tusenvis av øvetimer skal krones med en oppføring på under 30 minutter.


Ingen spøk!

Janitsjar-NM er ingen spøk. Kanskje nettopp derfor det er så moro.


Stillhet

Noen ganger er dette det eneste du trenger. Stillhet.


Forrige innlegg
hits