– Står det virkelig en og dirigerer ved siden av kinolerretet? Vi ser vantro på hverandre i det lille lokalet midt i Paris. Store Plácido Domingo fyller skjermen, og i halvmørket står det en liten dame og dirigerer.
Francesco Rosi hadde regien på filmversjonen av Bizets opera Carmen, og den italiensk/franske filmen var den første versjonen av operaen hvor sangerne gjorde det som Bizet egentlig hadde skrevet i sitt partitur: At sangerne skulle snakke mellom sangene, altså talt dialog. Frenetisk, energiske, sensuelle og forførende Julia Migenes i hovedrollen og en strålende Plácido Domingo skapte filmhistorie sammen med Ruggiero Raimondi og mange flere. Carmen ble nominert til en rekke filmpriser, og Lorin Maazel og Orchestre National de France fikk Grammy for innspillingen i 1985.
Den amerikanske filmkritikeren Roger Erbert skrev etter filmens premiere:
«This movie is the «Raiders of the Lost Ark» of opera films, and we might as well not beat around the bush. Carmen is a Latin soap opera if ever there was one, and the sheer passionate joy of Bizet’s music is as vulgar as it is sublime, as popular as it is classical. Carmen is one of those operas ideally suited to the movies, and this version by Francesco Rosi is exciting, involving, and entertaining.»
Den spanske tenoren Plácido Domingo (som både begynte og nå avslutter sin karriere som baryton) har hatt en eventyrlig karriere. Han har sunget nærmere 150 ulike roller, mer enn noen annen i hans stemmefag, og han har spilt inn over 100 operaer.
Plácido Domingo ble født 21. januar 1941, og hans oppvekst var preget av musikk og musikkdramatikk. På Musikkonservatoriet fikk han en grundig utdanning i både piano, dirigering og sang. Hans store arbeidskapasitet gjorde at han fikk engasjement både som pianist, repetitør, dirigent, arrangør, skuespiller,– og sanger.
Domingo var 43 år da de startet innspillingen av Bizets opera Carmen, og et naturlig førstevalg for Rosi.
– Hæææ?!?! Kan vi se Carmen her i Paris? Rett i nabolaget?
Joda, Carmen var ferdig med sin første spillerunde, men den litt forsofne kinoen fra århundreskiftet viste enda filmen. Og det var først etter en god halvtime at vi så henne. Skyggen av en dame som sto litt til siden for lerretet og dirigerte. Diskret, men samtidig uhyre presis. Som en profesjonell dirigent, og helt uten partitur.
Filmen er så fargerik, at den lille skapningen verken forstyrret eller dominerte, men hun ble etter hvert en del av filmopplevelsen. Domingo og de andre på lerretet sang their harts out, og den lille damen dirigerte myndig ved siden av. En filmopplevelse utenom det vanlige.
Vi ble sittende i setene da rulleteksten kom. Både utslitt og glade over å ha få opplevd filmen. Lyset gradvis opp i kinosalen. Da kommer hun.
En bitteliten dame i 70-åra. Ned midtgangen. Med en liten hatt, frakk og håndveske. Jeg fantaserer om at hun kanskje har dirigert operaen en gang. Eller kanskje hatt lyst til det? Eller kanskje hun har spilt Carmen selv?
Korte skritt mot utgangen, hun enser ingen av oss andre i salen.
Ikke så rart dét. Hun har jo dirigert de største stjerner i en av de største operaene. Julia Migenes. Ruggiero Raimondi.
Og Plácido Domingo.
Datoen: Daglige kulturessays om kulturpersonligheter innenfor musikk, dans, teater og litteratur. Felles for alle er at de har betydd noe for forfatteren.
