Ethvert terroristangrep er et angrep på oss alle. På vårt demokrati og vårt frie samfunn. Det virker ekstra sterkt på oss når et konsertlokale blir angrepet.
Vi vet det allerede. Hver dag ser vi rapporter fra krig og terror over hele verden. Menneskelig lidelse som dessverre ofte oppleves som fjernt og vanskelig å begripe. Men så kommer den brått nærmere.
Fredag den 13. november 2015 blir stående som en svart dag i Frankrike og Paris sin historie. Paris ble i går kveld rammet av det verste terrorangrepet i moderne tid. Feige unge menn skjøt og drepte, forblindet av sin manglende kontakt med sin egen medmenneskelighet. Tapstallene er i skrivende stund nærmere 130.
Mennesker som vier seg til terror er alltid blinde. Alltid umenneskelige. Og alltid kalde og følelsesløse. Det er derfor det føles ekstra meningsløst når de angriper et konsertsted som representerer det absolutt motsatte.
Vi kjenner godt igjen gleden ved å stå med en billett i hånden, forventninger i forkant, og ikke minst varmen som spres både hos arrangører og publikum i det konserten starter. Et sted hvor alder, kjønn, legning, politisk overbevisning og kulturell bakgrunn viskes ut,– vi opplever noe sammen og er således likere hverandre. Det skjer hver eneste dag verden over: I en konsertsal, på et fotballstadion, i en operasal.
Konsertstedet Le Bateclan i Bulevard Voltaire er et sted hvor artister fra hele verden innenfor ulike sjangre som rock, jazz, hip hop og verdensmusikk møtes. I det tolerante og fargerike Paris. Facebook forteller oss at Bandet Eagles of Death Metal har en trofast tilhengerskare, og på YouTube ser vi konsertopptak som understreker deres musikalske kraft og styrke. I går kveld hadde nærmere 1 500 musikkentusiaster samlet seg i Le Bateclan, og 40 minutter ut i konserten skjer det utenkelige. I følge rapportene er det svært unge menn som skyter for å henrette. Menn som skyter sine brødre og søstre.
På en konsert skal man være trygg. Det er et sted vi mennesker søker sammen om gode kulturopplevelser. Det å ta gisler og så likvidere medmennesker i en konsertsal kan vanskelig karakteriseres med et annet begrep enn bestialsk.
I dag står alle musikk- og konsertentusiaster sammen med våre venner på Le Bateclan, og våre søstre og brødre i Paris. Sammen i vårt ønske om likhet, brorskap, og i menneskehetens fremtid et felles ønske om frihet. Frihet fra undertrykking, krig og terrorisme. I alle land, alle steder og til alle tider.
Fred over ofrenes minne.
Erik Rastad og Morten Hagevik
