Truls og Lisbeth kjører 125 mil for fellesskapet. Men hvordan er min egen forventning foran kveldens NM-konsert?

Det er tidlig høst 2016, og beslutningen om å delta i NM er tatt. Sandefjord musikkorps har engasjert Robert Solberg Nilsen som dirigent, og de tre stykkene som skal spilles er valgt ut av det musikkfaglige utvalget og dirigenten.

Vi er flere som både gleder og gruer oss til NM og det arbeidet som står foran oss. Mange timer med øving og samspill, frustrasjoner og slit. Orker vi dette ett år til?

– Er det mange som puster på taktstreken?
Vi er på den vanlige onsdagsøvelsen. Klokken er nesten 18.30, og vi har tre timer sammen foran oss. På min rekke sitter det seks klarinetter. Eller kanskje egentlig bare fire, når vi ikke regner med bassklarinettene. Eller forresten: Vi regner absolutt med bassene! Vi elsker bassklarinettdamene våre!

Robert varmer korpset opp. Hastighet på luften. Komme i gang med en gang. Presisjon.

Tryggest med dirigent!

Vi har hørt alt før, men det er en trygghet i det å bli minnet på de faste tingene. Kjenne at temperaturen på instrumentet stiger. At leppene varmes opp. Alt er bra. Kikke bort på de andre instrumentgruppene: Fløytene som sitter og stemmer, saxofongruppen hvor Nina dirigerer litt i det skjulte. Horna som strever med umulige stemmer, og trompetene som skal koordinere seg i de merkeligste innsatser. Trombonene som både skal spille så sterkt, OG så svakt som overhodet mulig. Slagverket som svetter bak alle sine instrumenter. Tubagutta som sitter rett bak oss og trøkker oss i ryggen med taktfaste støt. Vår egen treblåsgruppe som tidvis låter riktig så flott.

Nå er vi klar til å spille.

Å ha på seg fortegnet sitt
Sandefjord musikkorps skal spille tre stykker på årets NM: Profoanation av Leonard Bernstein, October av Eric Whitacre og Sensemayá av Silvestre Revueltas. Hver av dem en utfordring i seg selv – det skjønte vi allerede under første gjennomspilling. Da låt det ikke… så veldig bra, for å si det sånn.

Vi er kommet til februar og det låter bedre. Mye bedre. Vi vet det, og Robert vet det. Men han er ikke fornøyd ennå.

– Kanskje noen ikke har på fortegnet sitt?, sier han. Vi smiler litt bortover i rekkene. Joda, jeg vet jo at det er kryss på den tonen. Og har aldri spilt feil akkurat der før. Vet ikke hva som skjedde… Skal ikke gjenta seg, tenker jeg. – Så mye som mulig av ess-klarinett, sier Robert. Nå er det perfekt lengde på den tonen i klarinett, sier Robert. – Vi ska´kke ha noen smygetoner der, sier Robert.

Ris og ros. Konstruktiv kritikk og jobbing. Og mer jobbing. Og så en gang til. Og mange gule lapper.

Roberts gule lapper…

Det går uker og det går måneder. Gradvis sitter stykkene bedre. Noen øvelser låter October best, andre øvelser er vi best på Profanation. Noen øvelser er vi ganske fulltallige, andre uker er det tynt i rekkene.

Vi er kommet til mars. Og vi jobber oss frem mot en lokal korpsfestival som arrangeres uken før NM. Hjertnesfestivalen i Sandefjord. Der skal vi spille NM-programmet offentlig for første gang. På stor scene.

– Det går radi i Folkevogna
Hjertnesfestivalen er nå historie. Vi vant 1. divisjon i vennlig kappestrid med Sandefjord Brass Symposium. Og lærte mer om hva som fungerte og hva som kunne gjøres enda bedre.

Robert gir seg ikke. – Mye fint. Nå begynner det å klinge fint og flyte på, sier han. – Slagverk er med og bidrar positivt her, sier han. – Nå er vi sammen rytmisk, selv om det er mer enn en som spiller sånn her, sier han.

Og vi er fornøyde. Men kjenner allikevel på spenninga da vi pakker ned instrumentbilen onsdag kveld. Nå nærmer det seg. Nå er det ikke lenge før vi skal i ilden.

Lisbeth og Truls. 125 mil for korpset.

Truls på trombone pakker bilen som skal kjøres fra Sandefjord til Oslo. Tuba, bassklarinetter, tromboner. Og Lisbeth gjør seg klar til å være med på turen. Kjekt å være to.

Vi andre følger turen på Facebook i det de fleste av oss er på vei til Trondheim i fly. Og kommenterer oppmuntrende når Truls og Lisbeth blir stående fast i kø utenfor Oslo, og når de passerer ulike landemerker på vei nordover, når de tar en pause og når de endelig er fremme.

– Det går radi i Folkevogna, kommenterer en av korpsmedlemmene. Og jeg tenker at: – Ja, det gjør det! Og jeg tenker at folkevogna er et godt bilde på korpsånd. Det vi gjør for hverandre og sammen.

Og er glad for Truls og Lisbeth som kjører 125 mil for fellesskapet. Korpsånd over hele fjøla, lissom.

Og i kveld gjelder det at det går radi for korpset også.

Jeg kjenner at jeg gleder meg nå.

Mer om NM i janitsjar 2017:

• – Jeg skal spille, ja! (1/5)
• Siste innspurt (3/5)

Oppdatert 01.04.17 kl 16:55