To deilige sommerkvelder som innledet festivalsommeren for mange.

Som festivalsjef for visefestivalen så har jeg ingen planer om å komme med en anmeldelse om hvordan Gitkamfest 2015 til slutt ble etter at de siste sceneelementene ble fjernet fra Midtåsen søndag 28. juni. Men vi var fornøyde.

Jeg har lyst å skrive litt om hva som gjør at vi velger å bruke all vår fritid og energi på å skape en festival og om de fantastiske menneskene som til syvende og sist gjør hele festivalen. Og det er mange mennesker å nevne i så henseende.

Publikummet

Det er ingen selvfølge for at en ung festival i sitt andre år skal få publikums oppmerksomhet slik som i år. Vi kan sikkert begrunne det på flere måter, men vi håper at de utvalgte artistene, tidspunktet og nydelige Midtåsen betydde mer enn været. Været var med oss heldigvis og skapte to flotte sommerkvelder på rad for de 2.500 publikummerne (1000+1500) som koste seg i amfiet på Midtåsen. Det å kunne få gå rundt i parkområdet blant mennesker du ser koser seg er for min egen del hoveddriveren til å gjøre dette. Det å skape en god opplevelse for så mange mennesker er belønning i seg selv og derfor passer jeg alltid på å sette av tid til å være med publikummet. Sette meg ned i folkemengden og lytte, se og kose meg. Dele opplevelsene og gi meg selv den gaven de få minuttene det faktisk er mulig.

Artistene

Selv om Gitarkameratene og Åge Aleksandersen og Sambandet var hovedtrekkplasterne i år, så vil jeg nok påstå at de andre artistene ikke stod noe tilbake for disse og det var helheten som gjorde festivalen. Som arrangør så ser jeg selvfølgelig hele arrangementet fra mange sider og det er et privilegie å kunne følge artistene også bak scenen. Merke spenningen de siste minuttene før de går på, hvordan de bygger seg opp og forbereder seg og ikke minst hvor hyggelig de har det sammen. Sånn sett blir også visefestivalen et «bransjetreff» hvor unge og de mer erfarne musikerne gleder seg med og for hverandre. Med Alf Cranner som en særdeles tilstedeværende nestor i det hele.

De frivillige

Rundt 70 frivillige ble det til slutt. Vakter, bar, rydding, backstage, følgetjenester, sjåfører, scenearbeidere, mat, økonomi, billettsalg, sanitær og rigging. Masse oppgaver som skal løses og et ganske så stort maskineri som holder det hele i gang. Det blir kanskje «flosklete» å si at det ikke hadde vært mulig å få til uten frivillige, men det er så utrolig sant. Visefestivalen er i en veldig heldig situasjon som både får frivillige, men også at de frivillige som kommer gjør det primært fordi de har lyst til å bidra. Mest voksne blide mennesker, men også noen fra den yngre generasjonen. Det å observere samspillet mellom mennesker som ikke kjenner hverandre og kun gjør dette fordi det er gøy er utrolig rikt. Blide, løsningsorienterte og effektive frivillige som gyver på oppgavene med stor lyst. Fascinerende å jobbe sammen med og få skape noe med så høy kvalitet.

Samarbeidspartnere

Hvis en har lært seg noe opp gjennom tidene er det at man er sjeldent god helt alene. Det å ha gode samarbeidspartnere med andre fokusområder og interessefelt enn seg selv er viktig for å kunne skape noe bra. Det å ha tillit til folk og samarbeide er både hyggelig og lærerikt. I visefestivalsammenheng har det derfor vært viktig å ha med ikke bare sponsorer og bidragsytere, men også forretningspartnere. I den grad er det hyggelig å kunne trekke frem Henriette og Midtåsen med arenaen, mat og vertskap, Edvard Gran som står last og brast ved produktene sine, kommunen som positivt stiller opp med alt fra gartnertjeneste til gode råd og støtte. Det er mange som bør takkes og i frykt for å glemme noen trekker jeg heller ikke frem alle. Poenget mitt er at helhetsopplevelsen ligger i å ha gode samarbeidspartnere som har de samme verdiene og målene som oss med festivalen. Der har vi vært heldige. Takk til dere alle.

Festivalorganisasjonen og ledelse

Det er mange tråder som skal trekkes i og mange brikker som skal flyttes for å få en festival gjennomført. For min del har dette blitt nerven i det jeg holder på med og det som gir meg driv og kraft til å holde på slik jeg gjør. Det å kunne forme og skape noe sammen med, og via andre flinke mennesker, er det som holder meg oppe. Selv om festivalen i seg selv bare varer to dager, så ligger det mye for- og etterarbeid som absolutt ikke gjør seg selv. Økonomien i dette er ganske stor og risikoen så absolutt til stede. Likevel så er hele festivalorganisasjonen og -ledelsen bygget opp rundt dyktige mennesker som gjør det kun fordi de synes det er gøy og vil være med å skape noe bra. Det fellesskapet vi har i forberedelsene er det som til syvende og sist skaper hva festivalen blir. Derfor er det viktig for meg å takke alle som har bidratt så mye – og lært meg så mye.

Mine høydepunkt

Siden jeg har vært med så mye i planleggingen og gjennomføringen av festivalen så synes jeg det er vanskelig å «anmelde» den og det skal jeg heller ikke gjøre. Men jeg har lyst til å trekke frem noen av mine høydepunkt, om så bare litt uprioritert, ukronologisk og punktbasert helt til slutt…

• Godklemmen Lars Petter og jeg alltid gir hverandre når vi ankommer arenaen for første gang.
• Det å få sette meg ned sammen med publikum og høre på Alf Cranner synger viser.
• Anita Skorgans ufattelig vakre stemme hørt fra min helt private plass to meter fra scenefronten.
• Det å sitte hånd-i-hånd med kjæresten min og nyte Åge Aleksandersen og Sambandet på den samme plasseringen og forstå at nå er vi snart ferdige.
• Få stå i publikumsmottaket og prate med mennesker som gleder seg til å høre artistfavorittene sine.
• En overøsende kultursjef-Siri som helt tydelig klarer å kommunisere hvor stolt hun er av at akkurat dette skjer i Sandefjord.
• Få stolt sitte på tribunen sammen med moren min og de tre venninnene hennes, og ta del i deres opplevelser av hva som skjer på Midtåsen.
• Få oppleve to fantastiske tegnspråktolker oversette på direkten til et særdeles lydhørt og begeistret publikum på øvre platå.
• Se månen komme fram på sommerhimmelen bak et ganske så vakkert scenebilde, over en ganske så vakker by.
• Snike oss inn på et av artistrommene for å få nyte det hele fra Anders Jahres egen balkong i andre etasje.
• Det å se Øystein Sunde og Alf Cranner i en veldig privat samtale ytterst på pynten før de begge skal på scenen.

Godfølelsen sitter fortsatt i og selv etter noen slitsomme måneder, uker, dager og timer. Så ville jeg gjort det igjen? Jepp 😉