Han visste godt hva han sa. Dirigenten vår. - Godt det er lenge til NM, lissom. Vi visste at det bare var noen dager igjen. Og alle i korpset kjente at pulsen steg.

– Vi er stolte av Sandefjord musikkorps. Det er det ikke bare vi som er medlemmer som sier: Selveste ordføreren har ved flere anledninger rost korpset for sin aktive deltakelse i kommunens kulturliv. En historie på over 94 år, og stadig like livsfrisk.

I år – som i mange, mange år tidligere,– skal korpset til NM.

Norgesmesterskapet for janitsjarkorps arrangeres av Norges Musikkorps Forbund og finner sted i Trondheim 5.-8. april 2019. Og Sandefjord reiser opp til trøndernes hovedstad for å forsvare sin plass i 1. divisjon.

I forkant av en slik deltakelse, må man øve. Mye.

– Senk skuldrene, slapp av!
Korpsets dirigent, Robert Solberg Nilsen, maner til ro i rekkene. – Senk skuldrene, slapp av, sier han midt i øvelsen. Det er tidlig januar, og et musikalsk hav av tid til vi skal til Trondheim. Helle og jeg sitter ved siden av hverandre, og vi spiller samme stemme. Den akkurat-passe-for-oss 2. klarinett. Vi har spilt sammen mange år, og stemmer oss inn på hverandre. Finner variantgrep, ekstragrep, luregrep…

To glade korpsmusikanter

Etter en lang passasje med entusiastisk spilling fra de fleste instrumentgrupper, slår dirigent Robert oss av. – Senk skuldrene, slapp av, sier han. Og vi vet at han har rett i at det er bra å senke skuldrene. Oppjaget tempo og frasering fører til oppjaget musikk. Der hvor vi enda ikke er helt sikker på om vi klarer raske løp, er det lett å løpe med fingrene. Så vi senker skuldrene, puster ut, puster inn… Og så er vi igang igjen.

Hver enkelt musikant er kastet ut i det musikalske havet, hvor det i starten er vanskelig å få en oversikt. Hvor sterkt skal jeg spille der? Hva blir egentlig tempoet fra takt 211? Hvor lenge skal holde den tonen… sånn egentlig?

Robert svarer tålmodig. Og langsomt, langsomt, bygger vi opp en felles forståelse for hva som er det musikalske innholdet i hvert av de tre stykkene vi skal spille i NM. Og langsomt hører vi oss inn på hverandre.

Øve, øve, det er tingen
Når man forbereder seg til et norgesmesterskap, må man øve. Hver enkelt musikant for seg selv, noen ganger sammen med de på samme instrument, andre ganger i større grupper. Noen ganger med dirigent, noen ganger uten dirigent. Samlet for hele korpset blir det tusenvis av timer i løpet av forberedelsestiden, som går over flere måneder.

Onsdagsøvelsene er korpsets plattform. Klokken 18.30 og tre timer fremover møtes vi i kjelleren på Sandefjord videregående skole.

Musikalsk magi hver onsdag. Ja, ikke hver onsdag da….

Rommet er slitt, sitteputene på stolene er ganske flate, og akustikken er så der. Men vi vet at det er mange korps i Norge som har adskillig verre øverom enn oss, – og vi har vennet oss til korpsrommet. Det meste har sin faste plass: Medaljer, pokaler, diplomer, bilder, klokka på veggen, – og kaffetrakteren. Halvveis i øvelsen er det te- og kaffepause, og noen ganger har en av musikantene med seg kake. Korpset blir ikke bare et fellesskap av musikanter, men et fellesskap hvor vi spiller sammen, også i pausene. Vi trives sammen, og vi liker derved også å spille sammen på våre respektive instrumenter.

Slikt blir det musikk av, – og på den måten jobber vi for å beholde vår plass i 1. divisjon.

Feiende flott!
Vi øver på det tredje stykket vi skal spille. – Like korte noter hele veien, sier Robert. – Det er viktig å sette markatoen riktig, nei det skal ikke være jazz her! – Kvinten må låte. Tersen må ned. 5. takt låter litt tafatt. Og så plutselig:– Her var det feiende flott!

Puh…

Dirigenten starter oss, vi spiller noen takter, så stopper han oss. En gang til. Nok en gang. Og så enda en gang. Telle til 2, telle til 3, 4 og 5…

Noen ganger låter det feiende flott. Andre ganger verken fugl eller fisk.

Pust! Varm! Klang! Fra en korpsmusikants hverdag.

– Saxofonen var perfekt blenda inn, sier Robert. Klarinettene derimot… Og vi ler. Alle sammen ler, også trompetene som nettopp fikk gjennomgå for akkurat det samme. En god latter som gjør at vi neste gang blender inn enda bedre. Og som bekrefter at vi er trygge på hverandre og på Robert. Han vil oss alle vel, og han vil at vi skal få det til så godt som mulig. Sammen.

– Godt det er lenge til NM
I norgesmesterskapet for janitsjarkorps spiller Sandefjord musikkorps i nest høyeste divisjon, 1. divisjon. Det er svært mange flinke korps i den divisjonen. Og vi vet at det kreves mye. Strenge dommere skal kommentere de 25 minuttene vi spiller: Er tempoet riktig? Var crescendoen god nok? Traff instrumentene på innsatsene? Og hva med den allestedsnærværende klangen?

Det er det vi har øvd på. Tempo. Styrkegrader. Presisjon. Klang. Igjen og igjen og igjen og igjen.

Midt i øvelsen drømmer jeg meg bort. Det har vært en lang dag på jobb og messingen får gjennomgå mens vi på treblås venter. Snart NM. Snart Trondheim…

Fra tidligere av vet jeg at mange av kommentarene ikke nødvendigvis handler så mye om musikk. Det blir mye om teknikk, presisjon, måling og veiing. Det er jo det vi øver på. Allikevel: Hvert år håper vi at vi klarer å formidle mest om det som kan skape musikk. – Det æ´kke så mye hokos-pokus, sa Robert på en øvelse. – Bare få til en magisk åpning…

Og jeg veit. Noe som kan gi publikum en opplevelse, en stemning og følelser som forteller hva vi i fellesskap ønsker å gi. Gleden ved musikk og gleden ved å spille sammen. Øve mot et felles mål. Se smilet hos de som koste seg på konserten….

– Godt det er lenge til NM, smeller det fra Robert. Jeg våkner opp av dagdrømmen og Helle dytter meg i siden. – Takt 111! Tutti! Jepp, jeg veit. 1, 2, 3….

Sandefjord musikkorps spiller fredag 5. april kl 15.08. Da kan du se og høre dem spille på livestream.com/NMF