18 år i reklamebransjen – og veien til å bli direktør på Ibsenhuset i Skien

Så våknet jeg da, denne tirsdags morgen i desember. 8 minusgrader, tett hals og skikkelig uggen i kroppen. Nå var dagen endelig kommet som skulle sende livet mitt og karrieren min ut i en litt krapp sving. Jeg visste den skulle komme forsåvidt. De siste ukene hadde gått fort, men hvis noen for et år siden hadde fortalt meg om dette, så hadde det blitt smilt bort.

Smilet var der nå også, men det var spenning involvert. Dette var dagen da styret i Ibsenhuset skulle avgjøre om jeg ble den nye direktøren deres fra 1. februar.

Og det gjorde de.

Men la meg spole litt tilbake. Jeg har jo nå vært ansatt i Allegro i over 18 år. Et reklame- og kommunikasjonshus med rundt 45 ansatte. Et selskap som jeg startet sammen med to andre dyktige personer, og har hatt mye moro med på vår ferd frem til hva det er i dag.

Aldri har Allegro gått bedre. Dyktige mennesker som kan faget sitt. Det å gå på jobb hver dag har vært et privilegie og jeg er veldig stolt av det vi sammen har skapt. Bransjen er tøff og hverdagen preget av hardt og mye arbeid.

Men reklamebransjen er også kommersiell. Naturlig nok. Derfor har det alltid vært viktig i livet mitt å balansere opp med det kulturelle.

Derfor har fritiden min de fleste av mine yrkesaktive år vært preget av å arrangere konserter, sitte i styrer, jobbe med organisasjoner og festivaler. I tillegg til å prøve å være en god far, venn og kjæreste.

Jeg har fått tiden til å gå.

De siste årene har det blitt mye konsertarrangering. En tidkrevende hobby, som har skapt mye glede. Både for publikum og meg selv. I 2012 startet vi Konsertkameratene og siden den gang har det nesten blitt 100 forskjellige konserter og titusenvis av publikummere. Og en del erfaringer.

Når jeg fikk anledning til å være daglig leder og festivalsjef for Stavernfestivalen i 2013 og 2014 så skjedde det noe. Det å jobbe med musikk og kultur – og nok et sett med bra mennesker – ga en følelse av at dette var veldig riktig. Dette var meg.

Jeg fikk mulighet til å ta i bruk «hele meg». Altså kombinasjonen mellom reklamemannen, grafikeren, lederen, organisatoren, «do-eren», kulturmannen og medmennesket. Dette sammen med engasjerte folk som dyrket festivalen, og hadde en ekte og brennende glede av å bidra.

Alt dette gjorde jeg som utleid fra byrået og jeg fikk meg litt over et år utenfor huset. Etter 16 år så føltes det riktig og viktig, men det var også spennende å være tilbake.

Så kom stillingsannonsen.

«Vi har ledig stilling som direktør for Ibsenhuset AS» – stod det. Søknadsfrist 14. november. «Vi søker etter en direktør som kan opprettholde og fokusere på Ibsenhuset som en sterk regional kulturarena».

Den snakket til meg. Dette vil jeg.

Snakket til hele meg. Litt på en måte slik at den ropte ut at dette er meg. Her kom jobben min. Altså en mulighet jeg ikke kan la gå fra meg. Så da ble det slik.

Måtte pusse støv av CV-en min og se om jeg husket hvordan en god søknad skulle lages. Oppsummere livet mitt opp mot utlysningsteksten, og trykke på «send»-knappen noen timer senere.

Det er jo tross alt helt ufarlig å søke. Sjekke ut om at det jeg har holdt på med de siste årene har en helhet som kan passe inn?

Er jeg klar for å endre retning i livet hvis jeg får et tilbud?

…og alle de andre spørsmålene som raste gjennom hodet etter å ha trykket på «send». Kanskje mest for å justere ned forventningene til at skuffelsen ved å få et avslag skulle bli for stor.

Så etter noen dager kom telefonen. Jeg lyttet til damen som fortalte meg at de gjerne ville innkalle meg til intervju med ansettelsesutvalget allerede uken etter. Blid og overrasket hørte jeg meg selv takke ja til det og avtalte tidspunkt.

Spørsmålet kom tilbake: Er jeg klar for å endre retning i livet hvis jeg får et tilbud?

Det var noe symbolsk ved å sette seg ned på enden av det smale møtebordet på den nedlagte politistasjonen rett ved siden av fengselet. Her har det sittet mange i forhør før tenkte jeg umiddelbart, og kikket meg rundt på fire ukjente mennesker. Ansettelsesutvalget. Dette var alvor.

I bilen på vei hjem etter noe som jeg oppfattet som ganske vellykket gikk tankene. Fikk jeg presentert meg slik jeg ønsket? Gjorde jeg noen tabber? Var jeg tydelig nok? Var det mange andre på intervju? Hvordan hadde det gått? Debriefen min skjedde på telefonen på vei hjem til kjæreste, foreldre og venner. Vi var ganske enige.

Målsettingen var å bli ferdig med ansettelsen i løpet av desember sa de. Flott med en rask og ryddig prosess. Da kunne jeg legge disse tankene til side litt og krysse fingrene for at de tar kontakt igjen.

Er jeg virkelig klar for å endre retning i livet hvis jeg får et tilbud?

To timere senere ringte det. Fra det nummeret igjen. «Styreleder Ibsenhuset» stod det på displayet og jeg tok telefonen og hørte meg selv svare på spørsmål og avtale andre gangs intervju.

Tankene løp rundt under samtalen og reaksjonen lot heller ikke vente på seg. Nå skjedde det. Dette kan virkelig bli noe av. Kroppen min bestemte seg for å ta styringen på egen hånd og det var tid for å sette seg ned.

Det var vel egentlig da det gikk opp for meg. Det skal avsluttes et kapittel og et nytt er kanskje i ferd med å starte. Det ble mange solide og gode samtaler fra mine nærmeste de neste dagene. Takk til dere for det – dere vet selv hvem dere er…

Og beslutningen ble tatt. «Får jeg denne jobben, så tar jeg den».

De videre samtalene, testene og dialogen var førsteklasses og jeg ble tatt godt hånd om. Spenningen utviklet seg og ting konkretiserte seg. Selve beskjeden fra ansettelsesutvalget om at jeg var innstilt som nummer én kom mens jeg var i begravelse nordpå. Det blir ikke lett å glemme der jeg stod under kirketaket og snakket med styrelederen som jeg nå var på fornavn med.

Kontrasten mellom det glade og det triste var påfallende. Symbolikken presset seg igjen på og det var ingen vei tilbake. Det var heller ikke noe ønske om vei tilbake. Beslutningen var for min del tatt.

Så våknet jeg da, denne tirsdags morgen i desember. Denne dagen da styret i Ibsenhuset skulle avgjøre om jeg ble den nye direktøren.

Og det gjorde de.

Med en småsyk og spent kropp beveget dagen seg fra tekstmeldingen kl 13.26 med beskjeden om at jeg var ansatt. Møtet med styret og presentasjonen der. Umiddelbart videre for å møte de ansatte for å hilse på og delta på deres julelunch. Bare tett avbrutt av tekstmeldinger til og fra familie og nære venner.

En lett lunsj med god stemning, hyggelige mennesker og nysgjerrige blikk på de som så snart skal bli mine nye kollegaer. Litt spøk og en atmosfære hvor jeg umiddelbart følte meg hjemme. Og gledet meg til å begynne.

Møte med lokalavisene kl 16.00 og så sprakk det. Mens jeg ble kjent med nye kollegaer eksploderte det med gratulasjoner, lykkeønskninger og hilsener. Artiklene lå ute på nettet. Det regelrett flommet over.

Facebook, tekstmeldinger og telefoner. Det var utenfor min kontroll og jeg ga opp. Nå var jeg på Ibsenhuset og livet mitt hadde akkurat begynt på den svingen. Til et sted jeg ikke kjenner helt ennå, men som føles godt. Føles riktig. Hvor jeg kan få brukt hele meg. Sammen med nye, gode kollegaer.

På vei hjem ble det debrief med de samme: kjæreste, foreldre og venner som etter første intervjuet. God følelse og et nødvendig selskap på vei hjem. Jeg hadde en mistanke om hva som ventet meg der. Et tomt hus og en full Facebook-vegg. Det stemte.

Så kom tåren. Den ene du vet som akkurat bare nesten klarer å trille ut i øyekroken. Jeg lot være å tørke den bort denne gangen. Den føltes bra.