Datoen er jeg jo godt kjent med, men jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye på det når jeg kjørte på jobb i dag. På radioen var det egentlig ikke heller så mye som minte om det, men jeg begynte å ane ugler i mosen når jeg gikk inn disse store dørene vi har på Ibsenhuset. Kvinnedagen hadde kommet på Ibsenhuset.
«Nå skal jeg søren meg vise han», sa min gode kollega i det jeg litt småskeptisk nærmet meg henne der hun stod ved en liten miniatyr av en verktøykasse. I hånden hadde hun en skrutrekker og dørene inn til Dovregubbens Hall stod på vidt gap, hvorav den ene døren ble holdt oppe av en uskyldig – men akk så smilende – annen mannlig kollega.
Jeg ante et smil, men forstod raskt alvoret i det hele. Nå skulle dørpumpen til pers og det var ikke en mann i verden som skulle fortelle henne at dette fikk ikke hun til. Jeg skjønte raskt hvor dette bar så jeg hastet forbi og opp på kontoret mitt, mens jeg hørte litt sånn halvhøflig småbanning bak meg. «Ingen skal komme på kvinnedagen og si at jeg ikke får til å fikse en simpel dørpumpe, nei. Nå skal jeg vise han. Søren altså.»
Oppe i gangen møtte jeg en annen smilende kollega. Jeg ga henne en klem og så var arbeidsdagen i full gang for oss. For en enkel mann som meg trodde jeg jo fortsatt at dette var en helt vanlig arbeidsdag så jeg gikk på møtet mitt og kom slentrende inn på lunchrommet da jeg kom tilbake.
Der var det rigget til med deilig ostekake og jeg satt meg stille og rolig ned og så meg rundt. Tok meg et litt over middels stort kakestykke og kom i fare for å si at nå hadde jeg akkurat hatt en hyggelig prat med styrelederen min. Hun ville bare si at da hun spurte om hvordan det gikk med strategidokumentet til huset, så betydde ikke det at jeg var nødt til å gjøre det med en gang samme kveld. Det lå nemlig i mailboksen hennes da hun våknet neste morgen.
«Sa hun det? Hun ba ikke om unnskyldning for det på selveste kvinnedagen?» Setningen kom raskt og latteren satt løst rundt bordet. Men jammen satt jeg i gang en god kvinnesaksdebatt. En sånn litt høylydt en som dere kjenner til. Det var liksom dagen for det i dag merket jeg og diskusjonen gikk raskt og livat rundt bordet.
«Hallo. Jeg sitter her i rommet», sa jeg litt forsiktig da diskusjonen gikk rundt disse litt halvfeite mennene som har alle lederstillingene i verden. «HALLO! JEG SITTER FORTSATT HER I ROMMET», måtte jeg si litt tydeligere da diskusjonen gikk videre på dressjakker og grått hår.
Men det hjalp ikke så mye, men stemningen var upåklagelig og vi må vel innrømme at lunchen dro litt lenger ut enn vi tenkte. Da en av mine mannlige kollegaer dukket opp og satte litt ekstra farge på diskusjonen med et par kommentarer så var vi igang. Forøvrig den samme kollegaen som jeg tror trigget hun med verktøykassen litt tidligere i dag.
Vi var vel innom de fleste temaene og da jeg for tredje gang hadde prøvd å antyde at jeg fortsatt satt i rommet så var vel tiden for å kaste inn håndkledet. Jeg spiste ferdig den lille ekstra dessertbiten av et kakestykke jeg hadde flyttet over på tallerkenen min i kampens hete. Jeg takket pent for kaken til debattanten som hadde bakt den og smøg meg forsiktig ut av lunchrommet. Skylte av tallerkene før jeg puttet den inn på riktig plass. Jeg skyller vanligvis ikke tallerkner skjønner du, men tenkte at det var dagen for det i dag.
Tuslet med godt mot tilbake til kontoret mitt, fortalte min kjære kollega i resepsjonen at hun hadde gått glipp av en god lunsjdiskusjon. Så hilste jeg pent – om en litt overraskende – på den mannlige elektrikeren som nå stod og fikset dørpumpen i det jeg gikk forbi han ved Dovregubben.
På Ibsenhuset elsker vi kvinnedagen. Den er liksom litt annerledes. Og det skal den få være, fordi den er viktig. For oss alle.
——
Opprinnelig publisert på ibsenhuset.no
