Janitsjar-NM er ingen spøk. Kanskje nettopp derfor det er så moro.
Robert hever taktstokken. Ser ut over korpset. Det er to dager til vi skal være i Trondheim og sitte klar i Olavshallen. Hele korpset trekker pusten….. BAM! Det dundrer i bassinstrumentene… TA TA, DA DA, TA TA, TA TA….
Lange melodiske linjer. Tungt og stødig. Det vi har øvd på lenge.
Lenge.
Norgesmesterskap
Hvert år arrangeres Norgesmesterskap for janitsjarkorps i Trondheim. Sandefjord musikkorps deltar for 26. gang. I gruppen av nærmere 50 musikanter er noen med for aller første gang, noen har vært med nesten alle ganger og er skikkelige veteraner.
Norgesmesterskapet er et høydepunkt i sesongen. Vi har et felles mål å arbeide mot, og det er en begivenhet å spille i Olavshallen.
For Sandefjord musikkorps har gjort det bra i konkurransene. Vunnet sin divisjon, fått gode plasseringer. Så har vi også hatt gjesteopptredener i 2. divisjon, men raskt funnet veien tilbake til der vi føler at vi hører hjemme.
Inspirasjon: De gjeveste prisene ble satt frem den dagen vi begynte å øve på NM-repertoaret.
Norgesmesterskapet engasjerer stort. Rundt om i by og bygd over hele landet har over 100 korps forberedt seg. Valgt ut stykker de skal spille, øvd dag-ut-og-dag-inn. Alle med sammenlignbare mål: Befeste sin plass i divisjonen, kanskje rykke opp,- og ivertfall IKKE rykke ned!
Magisk åpning
Robert Solberg Nilsen er nytilsatt dirigent for Sandefjord musikkorps. Hver onsdag står han foran oss på podiet og instruerer. Veileder og hjelper. Først den delen av stykket, så den neste.
– Dette må dere se på til neste gang, sier han. Andre ganger sier han ingenting. Blir bare stille, og vi ser på ansiktsuttrykket hans at dette ikke var godt nok.
Lenny og Robert: Hyggelig passiar i pausen.
Vi er blitt glade i Robert. Han er alltid godt forberedt. Alltid vennlig. Alltid bestemt på hva han ønsker vi skal uttrykke musikalsk. Og det kan ikke være like enkelt å dirigere et korps som vårt. Mange ulike krefter, mange synspunkt og ulike erfaringer. Den erfarne og den ferske. Som alle skal jobbe sammen mot felles mål.
– Vi starter i et hyggelig tempo, sier han. Og vi vet at det ofte ikke oppleves så veldig hyggelig for oss nedi rekkene. Men vi SKAL få det til! Vi øver løp. Vi øver gruppevis og vi øver sammen. Om og om igjen.
Det klikker i klaffer hos fløyter, klarinetter og saxofoner. Vibeke på bassklarinett sier høyt: – Jeg SKAL klare det!. Og vi heier på henne.
Brassen peser på det de makter, og vi skvetter. Hver gang. Hvordan er det mulig å få SÅ stort trøkk i instrumentet?? Ikke pust der. – Ikke pust der heller, sier Robert. Så hvor skal vi puste?
Herregud, så slitsomt! Nå fra bokstav E. Vi stiger i intonasjonen og vi synker.Det som var lett forrige uke, krøkker seg til denne uken. Det som gikk som en lek da vi øvde hjemme, er kul umulig å få til å funke på øvelsen.
– Dere er veldig rause på hulla, sier Robert. Jada, vi veit det. Men vi MÅ jo puste et eller annet sted…
Robert ser på oss. Midt i et hysterisk raskt løp vil han ha litt mer klang på fjerde 16-del. Selvfølgelig skal vi klare det.
Så: Etter nesten en og en halv time starter vi forfra igjen.
– Det ække så mye hokus-pokus i dette, sier han. Vi skal bare få en magisk åpning!
Feil briller
Et korps er en fantastisk organisme. De fleste øvelsene kommer det gullkorn fra dirigent eller musikanter. Selv om vi er slitne etter en lang dag på jobb eller skole, så føler vi samholdet i musikken og det å skape noe sammen.
Treblåsbassrekka vår.
Vi har akkurat ledd av Stein på kontrabassklarinett som har feil briller på i dag. – Jeg missa visst et par toner, sier han og vi smiler. – Det sier dem alle!, kontrer dirigent Robert raskt. Og vi ler. Sammen.
Med ett hører vi en kjent lyd. En surklelyd.
Det er kaffetrakterne som er satt på. Og vi vet at nå nærmer det seg en etterlengtet pause. Hvor vi skal sludre om både musikk og livet generelt. Om NM og alt som skal planlegges. Overnatting. Hvem som reiser når. Hvor vi skal varme opp på fredagen. Og hundre andre spørsmål som de fleste vet svaret på. Men vi spør.
– ALT står på ARKET!, sier styreleder Thorny lettere oppgitt! Men vi fortsetter å spørre, og Helle svarer så godt hun kan. Enda en gang. Det er en beroligende rutine i sånne ritualer.
Om litt er kaffen klar…
Ingen spøk
Den er snart fire timer siden vi begynte, og den siste øvelsen før vi reiser til Trondheim nærmer seg slutten. Vi har endelig blitt enige om de stedene vi skal puste, og ikke minst hvor vi skal bla i notene.
Vi er så godt forberedt som vi kan. Vi har spilt på korpsrommet, vi har spilt i aulaen, og spilt i den store kulturhussalen på Hjertnes. Vi har vært høye på oss selv da vi vant 1. divisjon på Hjertnesfestivalen for to uker siden,- og helt i kjelleren da samspillet plutselig ikke fungerte.
Alle i korpset vet hvor det vanskelige og utfordrende stedene er. Og vi vet de stedene vi bare nailer det og det høres helt fantastisk ut!
Robert ser ned i partituret en siste gang. Det er bare noen minutter igjen av øvelsen.
Er et noe vi ikke har øvd på nå? Er det noe vi kunne gjort bedre?
Robert hever taktstokken. Ser ut over korpset. Det er to dager til vi skal være i Trondheim og sitte klar i Olavshallen. Hele korpset trekker pusten….. BAM! Det dundrer i bassinstrumentene… TA TA, DA DA, TA TA, TA TA….
Lange melodiske linjer. Tungt og stødig. Det vi har øvd på lenge.
Lenge.
Vi spiller igjennom en siste gang. Vet ikke lengre hvor mange ganger vi har spilt stykket. Hvor mange ganger vi har stoppet opp og tatt ting igjen og igjen. Og igjen. Og det betyr egentlig ikke noe nå.
For nå er vi klar.
