Tilbake

Kategori: Politikk

Inn til kjernen? Del 2.

Etter gårsdagens dveling over konferansens matserveringer, skal jeg i dag skrive om kunst. Og litt politikk.

Harstad, 4.–5. november 2015
Norsk kulturråds årskonferanse (artikkel 2)

(Inn til kjernen? Del 1)

Stedsspesifikk installasjon som kaster lys over verditematikken. Not.

For mange år siden var jeg med i et kompani som hadde det klingende navnet «Stiftelsen ny musikk/ny dans». To musikere og to dansere utforsket rommet mellom musikk og dans, og vi hadde det vi på den tiden mente var en forfriskende arbeidstese: «Musikere kan ingenting om bevegelse, og dansere kan ingenting om musikk!» De to danserne fikk lov til å lære seg å spille og synge, og vi musikere fikk lov… å bevege oss. Resultatet ble ikke alltid like interessant for publikum, men prosessen frem mot forestillinger var svært givende for oss i kompaniet.

Jeg kom til å tenke tilbake på dette da Jennie Hagevik Bringaker virra inn på scenen under åpningen av Kulturrådets årskonferanse. For hun gjorde det. Virret. Inn på scenen.

5 sekunder tråkking og kutting tatt opp med dårlig mobilkamera på lang avstand, men du skjønner kanskje opplegget

Kontrasten mellom den ytterst profesjonelle messingkvintetten fra Forsvarets musikkorps Nord-Norge, og den… for å si det pent…. relativt uinteressante skapningen som kom inn på scenen, var total. Og ekstremt forstyrrende. Det virket som om hun hadde valgt vekk både innsikt og forståelse for hva det innebærer å stå på en scene. Hvilke spenninger som oppstår mellom musikk og bevegelse. Og her var det virkelig mange muligheter å ta av!

Bringaker er billedkunstner og scenograf, og jeg har verken sett eller opplevd hennes verk tidligere. Så jeg sniker meg til å lese i programmet at «– arbeidene hennes er forankret i performance og skulptur, med fokus på utøveren som medium for skulpturelle installasjoner som utføres live.» Aha. Det er det hun holder på med. Performance, altså.

Jeg tar et skritt til siden og prøver å gå inn i det hun vil formidle. På den ene siden Rolf Wallins utmerkede Messingkvintett fra 1979. En svært kompetent fremførelse av et flott verk. På den andre siden: En ung kvinne, kledd som seg selv, med en kniv (?) i hånden. Virrende rundt på scenen, mens hun kutter/slår i scenegulvet med det formål å løse installasjonens tentakler fra gulvet. Mye lyd. Forstyrrende lyd. Ingen synlig forståelse for bevegelse. Ingen rytme eller registrerbar sammenheng eller forbindelse til det musikalske uttrykket.

Ok. Det er naturligvis ment at det skal være sånn fra hennes side.

Velger man å se hennes performance som en slags anti-opptreden, en kommentar til Wallin, en kontrast til musikkens og musikernes stramme (uni)form(er): Kunne det fungert? Kanskje. Velger man å ta presentasjonen av henne i programmet på alvor, fungerer det ikke. Det er synd, for hennes idé er ikke dårlig. Installasjonen, med sin spenning mellom rette linjer som er grounded, og det kreative kaos i figurens «hode», drar oss mot den. Vi ønsker å komme nærmere, se den, ta på den, stå inne i den. Installasjonen er bent frem vakker, og da den forsvinner opp mot lyset og drar med seg notearkene ligger det en dynamisk poesi i uttrykket.

Jennie Bringakers installasjon/Skroghallen 4.11.15 ©kulturell.no

Jennie Bringakers installasjon ble også brukt i Skroghallen 4.11.15. Kjekt å se den igjen. ©kulturell.no

Det er hennes egen deltakelse som er problematisk. Og som for meg virker destruktivt for verket som helhet. Jeg kan ikke unnlate å ønske å se dette en gang til, men denne gang med en danser som trådkutter. Med en koreograf som har gått inn i verkene, både installasjonen og musikken, og skapt noe ut fra sin egen fagkunnskap.

Da kunne den stedsspesifikke installasjonen kanskje kastet lys over konferansens verdiproblematikk.

Vel: Verket forsvinner opp i taket, vi puster lettet ut over at det ikke var musikernes siste noteark som forsvant, og så er vi over i den formelle åpningen av konferansen.

Ministersnakk

Rådsleder Yngve Slettholm innleder konferansen sammen med fungerende direktør Vibeke Mohr, og hele salen sender en varm hilsen til direktør Anne Aasheim som følger oss på skjerm. Vi er mange som savner Aasheim: Samspillet mellom en korrekt rådsleder og en upolert direktør var alltid forfriskende!

Så er det kulturministerens tur. Thorhild Widvey kommer inn på scenen, og flere setter seg litt mer frem på stolen. Hvilken melding vil hun sende til kunst- og kulturlivets indre/øvre sirkler (stryk det som ikke passer)?

Kulturminister Thorhild Widvey. Foto Ilja C. Hendel/Kulturdepartementet

Fikk ikke tatt bilde av ministeren, men departementets bilde er jo veldig fint, da! Kulturminister Thorhild Widvey. Foto Ilja C. Hendel/Kulturdepartementet

Vi kjenner umiddelbart igjen deler av Widveys innlegg i Aftenposten 16. september i år. Den om kulturens egen verdi. Og tenker at det er fint at hun repeterer sin egen og regjeringens verdigrunnlag på kultur. Kultur skapes ikke av staten. Oppfordre privatpersoner, næringsliv og stiftelser til å ta et større ansvar. Mye av det samme som hun sa på samme konferanse for ett år siden, altså. Men er hun litt mindre bastant i år? Tenker det, ja.

Kjente formuleringer glir etterhvert over i hverandre. Kulturbudsjettet, rekordstort i år. Nye satsinger. Talenter. Festivalstøtte. Kommer ikke ministerens overraskelse snart? 50-års-gaven til Norsk kulturråd? Nei. Heller tvert imot.

Nå er det flyktningkrisen i Europa, sier Widvey. Alle må ta et ansvar og sin del av belastningen. Også Norsk kulturråd. Kutt på 3.1 millioner, – men det klarer dere sikkert å fordele slik at det ikke merkes så mye, sier Widvey. Vi sitter litt skuffet igjen. Visst skal både Kulturrådet og resten av kulturlivet ta sin del av belastningen. Vi skjønner det. Men er det ikke nettopp gjennom kunstopplevelser og kulturaktiviteter at vi kan hjelpe mennesker å bedre fatte landet de er kommet til?

Senere på kvelden blir Kulturrådets nykommerpris del ut. Prisvinneren forteller oss om hvor viktig nettopp kunsten har vært for han, ikke minst i forståelsen og bearbeidingen av egne opplevelser. Og vi andre får nok en gang bekreftet at kultur er viktig. Livsviktig, faktisk. Og da er et kutt på lusne 3.1 millioner kanskje ikke veien å gå, minister?

——-

Over helga blir det endelig avslørt hva som fikk Frank Aarebrot til å sovne. Eller ikke.

I mellomtiden: Meld deg gjerne på vårt nyhetsbrev.

 

 

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

Terningkast: 5

Bilde som illustrerer terningkast 5

En av de beste konferansene til Norsk kulturråd de siste år. Gode bookinger, interessante debatter og variert program som stort sett treffer.

Norsk kulturråd

Norsk kulturråd gir tilskudd til kunst og kultur over hele landet, er en pådriver for nye kunst- og kulturprosjekter, driver utviklingsarbeid og er rådgiver for staten i kulturspørsmål. Kulturrådet har flere ulike forvaltningsoppgaver knyttet til virksomheten. Fagadministrasjonen er sekretariat for de tre styrende organene Rådet, Utvalget for Statens kunstnerstipend og Styret for Fond for lyd og bilde. Kulturrådet har dessuten ansvar for en rekke utviklings- og forvaltningsoppgaver i og for museumssektoren, og er også kontaktpunkt for EUs kulturprogram og partner i EØS kulturutvekslingsprogram.

Gleden og sorgen

Tør du å åpne ditt hjerte når fremtiden kommer? Tør du å åpne hver dag som den er med et barnlig sinn?


Danse som Travolta

Det var fredag og det var diskotek. Gymsalen på skolen var pyntet med grovmasket fiskegarn og ballonger. Den hvite buksa med sleng og press var klar. I kveld skulle jeg danse som Travolta.


Climb ev´ry Mountain

Hun ble verdensstjerne i rollen som den smått irriterende Hyacint Bucket. Da hadde hun jobbet med musikkteater og TV i nesten 40 år.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits