Hundrevis av timer med øving skal straks omsettes i felles maksimal musikalsk ytelse i 20 minutter. I helga er det Norgesmesterskap, og Sandefjord musikkorps deltar for 25. gang!

Det er torsdag ettermiddag, og vårt trofaste Widerøe Dash 8-400 fra Sandefjord flyplass Torp er fullt med korpsmusikanter. Vårt eget korps og i alle fall ett til. Så jeg spør pent hun som dumper ned ved siden av meg på sete 9B: – Spiller du noe?

Hun svarer bekreftende. – Hvilket korps spiller du i og hva spiller du? er mitt naturlige oppfølgingsspørsmål. Hun krymper seg. Jeg ser at hun lurer på hvilken gærning hun er kommet ut for nå.

For det viser seg at hun ikke spiller i korps. At hun trodde at jeg lurte på om hun spilte World of Warcraft eller no´, og at hun med sin polske bakgrunn naturligvis ikke har det samme forhold til korps som jeg har. I blodet, lissom.

Det blir stille fra min sidekvinne, flyet skal snart lette, og jeg fordyper meg heller i hva NM i janitsjar egentlig er og hva det betyr for oss fra Sandefjord.

Widerøe fylles opp av korpsmusikanter. Foto ©kulturell.no

Like og ikke like
Selv som klarinettspillende amatør litt bak i rekkene, er det stort å delta i Norgesmesterskapet (NM). I likhet med svært mange korps, har vi den aller beste dirigent, vi er den aller beste gjengen, vi spiller det aller beste stykket, og vi gleder oss naturligvis aller mest.

På samme tid er vi nok av de aller mest spente, de aller mest nervøse og de aller mest usikre. – Går det bra? – Sitter det vi har øvd på igjen-og-igjen godt nok? Og ikke minst: – Liker dommerne det vi presenterer?

Vi kjenner igjen alle våre reaksjoner og våre tanker fra samtaler med medmusikanter i andre korps. Vi kommer fra hele landet, er store og små, ganske proffe og helt amatører,- men allikevel ganske like. Og vi er mange.

Enormt mesterskap
Over 5 000 musikere deltar i NM for janitsjarkorps, og det er et av de største (om ikke det aller største?) mesterskapet innenfor musikk i Norge. 117 korps fra hele landet spiller i åtte ulike divisjoner, og det deles ut poeng og premier over en lav sko i løpet av disse dagene i Trondheim.

Selv om prestisjen øker jo høyere opp korpsene kommer opp i divisjonene, så er det vennskapelig kniving om plasseringene over hele fjøla. Det er bra å komme litt høyere på resultatlista enn i fjor, og det er bra… å i alle fall ikke rykke ned.

Men mesterskapet handler selvsagt ikke bare om å konkurrere. I en uhøytidelig spørreundersøkelse på Norges Musikkorps Forbund sine Facebook-sider, svarer folk følgende:

Skjermdump fra Norges Musikkorps Forbund sin Facebookside.

Det å konkurrere kommer høyt opp, men den gode stemninga, det å møte gamle kjente og høre god musikk scorer også høyt. Og det sier heldigvis mye om at det ikke bare handler om konkurransen.

Første divisjon
Vi i Sandefjord musikkorps spiller i 1. divisjon. Selv om vi flere år har vært med i elitedivisjonen, så er vi veldig fornøyd med å være i den divisjonen vi er i. Kravene for å spille i elitedivisjonen er nå så høye, at det ville nærmest vært å brekke nakken om vi skulle ta oss som mål å rykke opp.

Og vi vil ikke brekke nakken. Men vi vil gjøre det så bra som vi kan. Som vår dirigent Thomas sa litt spøkefullt på en øvelse i vinter:

– Jeg bryr meg ikke om hvilken plassering vi kommer på, bare vi får masse poeng!

Konkurrere i musikk?
Mange vil hevde at det er nesten umulig å konkurrere i musikk. Og at det handler om smak og behag. Noen liker faren og noen liker sønnen, lissom. Og jepp: Vi i Sandefjord musikkorps satser stort på å vise vår formidlingsglede. Men også vårt tekniske og musikalske nivå. Og da må det øves.

Sånn ser vi dirigenten fra 2. klarinettene. Foto ©kulturell.no

For mange av oss er det nok prosessen frem mot NM som er det viktigste. Den gjentatte terpingen mot et felles mål. Alt slitet. Egenøving, gruppeøvelser, fellesøvelser. Å kjenne på at ”nå er vi slitne, nå!”. Alle sammen. Høre at tonefallet hos dirigenten nærmer seg utmattelse, selv om han fremdeles er positiv. Se ryggen på 1. klarinettene krumme seg mer og mer. – Og var det ikke et forsiktig sukk fra horna bak meg? Og et stønn fra trombonene?

Men så er vi brått på det stedet i stykket hvor hele korpset vet at det er TROMBONEFESTIVAL, og da stiger humøret både hos sleidefolket og hos oss andre!

Og Hu hei, hvor det går! Vår kollektive inspirasjon: Å bli tatt med på en forrykende musikalsk reise. En reise sammen. Under gjennomspillingen i Herøyahuset forrige helg gikk det gæli. Djeezus, så fort vi spillte! Og så sterkt! Men så gøy det var!

Og joda: Vi lærte mye av opptaket da vi hørte på det dagen etter.

Så skal vi nok ikke bli SÅ revet med på selveste NM. Men litt, kanskje…

Flyplassklare! Snart bare ett døgn igjen til vi sitter på podiet i Olavshallen. Foto ©kulturell.no

Ps: Min sidekvinne snudde seg mot meg i det hun gikk ut av flyet og sa med et stort smil: – Lykke til!
Det tar vi gjerne med oss på veien!   ds.