Tilbake

Kategori: Refleksjoner

– Jeg skal spille, ja!

Norgesmesterskap i korps

Det er en begynnende flørt mellom to passasjerer som sitter foran meg på Flybussen. Og jeg kjenner at jeg blir varm av å se to som møtes i sin felles interesse for korps.

Det blir lett en gemyttlig stemning på en buss som er full av musikkinstrumenter. De fleste er på vei til Norgesmesterskapet for janitsjar som starter fredag her i Trondheim. Jeg hører med et halvt øre på de to som sitter på seteraden foran meg. – Jasså, du er med for første gang? Nei, jeg har vært med maaaaange år – og i år har vi et sinnsvakt vanskelig stykke…

Jeg har hørt det meste før. Og konstaterer fornøyd at årets Norgesmesterskap ser ut til å være i rute. Også på Flybussen.

«Nesten…»
«Mitt korps», Sandefjord musikkorps, er med for n-te gang (minn meg på at jeg sjekker det!), og selv har jeg vært med ”ganske mange” år. Nok ganger til at jeg er en insider, og kjenner til hvordan det hele fungerer. Rekkefølgen på det vi skal gjøre her i Trondheim, hvor vi skal være, hvor vi skal gå. Og stemningen. Den som er til å ta og føle på da vi står klar til å gå på scenen. Det er da det gjelder. Vinn eller forsvinn, lissom.

Korpset vårt har rykket både opp og ned. Jeg husker den skrekkelige kvelden da vi rykket ned. Og enda bedre den kvelden da vi rykket opp i 1. divisjon igjen. Minner for livet. Sammen med gode venner. Til Dovre faller, lissom…

Nå kan jeg fjerne «Nesten-lappen»…

I går kveld fortalte vår dirigent at han nå kunne fjerne post-it-lappen hvor det sto «Nesten». For nå klarte korpset å spille den vanskelige passasjen!

Lettelse. Latter. Glede. Og ikke minst felles forståelse for at dette har vi gjort sammen. Vi i korpset. Vi.

Nesten…

Alle mot alle
Alle festivaler og arrangementer elsker å si at ”Nå er det ny rekord”. Rekord i antall påmeldte, antall solgte billetter, antall korps. Ikke vet jeg hvordan situasjonen er i år. Men når 120 korps fra hele landet straks skal spille for hverandre og dommerne, så er det en imponerende samling av forberedt musikkglede. Og alvor. For NM skal man virkelig ikke spøke med.

Det er 7 divisjoner man kan melde seg opp i, i tillegg til den fryktede Elitedivisjonen. Altså totalt åtte divisjoner. Systemet er enkelt nok: Alle spiller mot alle, men mest mot seg selv. Innenfor hver divisjon får hvert korps 20–25 minutter til rådighet. Disse minuttene skal korpset bruke til å presentere seg selv på den mest fordelaktige måten, og gjerne strekke strikken litt på det nivået man egentlig er i. Sørge for å spille variert, og kanskje være litt taktisk på hvilke stykker man tror at dommerne «liker”.

I likhet med noen former for sport, er vi i høyeste grad opptatt av estetikk. Vi vet jo at det er noen figurer og former som både høres og ser bedre ut enn andre. Som kanskje ikke er så vanskelig å spille – men som høres drittfett ut!

Men så er det de vanskelige passasjene da.

De vanskelige passasjene. Igjen og igjen øver vi på det. Samspill. Fløyter og horn. obo og tuba. trompet og xylofon. I begynnelsen er det ikke bra. Ikke bra nok, ihvertfall. Men gradvis, i løpet av ukene og månedene, så går det seg til.

En halv million timer…
Om vi regner med at hvert korps som er med i NM i snitt spiller to ganger i uken á to timer, og at dette går over tre måneder, så har altså årets musikerne spilt sammen mer enn 175 000 timer. Når vi så legger til at mange korps øver mye mer enn dette, og den nødvendige egenøving, så er vi lett oppe i svimlende tall. Jeg er sikker på at det øves og spilles nærmere ½ million timer i forkant av NM.

Er det rart at alle på et eller annet tidspunkt blir ganske lei? Drittlei, rett og slett.

Men så skjer det jo noe magisk. Alltid.

– Å var´re du sa igjen? Spellte jeg fint?

Det tidspunktet da det ikke er kjedelig og teit lenger. Det punktet da det svinger av det vi spiller. Da alt stemmer. Da den siste akkorden i trombonene bare synger i rommet lenge etter at lyden er forsvunnet.

Du vet det. Hun som sitter ved siden av deg vet det. Og vi kjenner det sammen. At dette er verd all øving og all tid vi investerer sammen. Og så er vi brått ikke så lei lenger.

En bevegelse
Det er denne bevegelsen vi liker. Fra det første møte med de musikkstykkene som er valgt ut for oss i Sandefjord musikkorps.

– What?!?! Men hva i #)($/&= er dette for noe?!?! Sensemayáaaaaaaaa?!?!. Va´kke no pent jaffal!”. For det var det jo virkelig ikke. Helt krise, faktisk. Men Robert dirigent hadde troen. Musikkutvalget hadde lysten. Og vi baki rekkene hang oss på. I bevegelsen.

Fordi det er gøy å spille

Til den situasjonen vi er i nå: Hvor vi nesten ikke kan få spilt stykket nok. Fordi det er gøy å spille. Fordi vi vet at det er sååå mye bedre enn da vi startet. Og fordi vi vet at det vi spiller er bra.

Vi har altså vært i en bevegelse. Blitt bedre, og blitt bedre sammen. Så er det alt vi har lært. Om hverandre og om musikken. Om de nye medlemmene i korpset. Og om oss selv.

Det er nå det gjelder
Alle disse timer, både sammen på korpsrommet og hjemme i kjelleren skal straks resultere i en konsert. Hvor vi alle gjør vårt aller beste og skaper noe sammen. Det er kult, gøy, slitsomt – og det er noen ganger helt magisk.

Klokken på skrivebordet mitt viser 17.31. Det er akkurat ett døgn til Sandefjord musikkorps skal spille våre tre stykker i 1. divisjon. Musikk som vi har øvd på. Som vi gleder oss til å spille for dommere og publikum. Og for de der hjemme som følger oss på TV2 Sumo.

Han på Flybussen sitter også på podiet i morgen kveld. Og kanskje med en ny korpsvenn i salen som lot seg sjarmere av fortellingen om slit, svette og tårer frem mot et Norgesmesterskap.

For det er nå det gjelder.

 

Det viktigste. Vann. fliser, mobil. Klarinett.

Mer om NM i janitsjar:


Oppdatert 01.04. kl 17.00

 

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

- Til å ta og føle på

Noen hevder at musikk er en abstrakt kunstform. Men lørdag kveld var den både til å ta og føle på.


Dette må du vite

Den dagen korpset ditt skal spille på NM. Det er den dagen det meste annet i livet ditt slutter å eksistere. Og om du har lyst til å prøve ut både nerver og stamina, så er NM noe for deg.


- Godt det er lenge til NM!

Han visste godt hva han sa. Dirigenten vår. - Godt det er lenge til NM, lissom. Vi visste at det bare var noen dager igjen. Og alle i korpset kjente at pulsen steg.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits