Tilbake

Kategori: Sceneliv

Bucchinos norgespremiere

Sanger om livet, døden, kjærligheten og sånn

John Bucchino skrev sanger i 25 år uten at noen hørte dem. Så møtte han to av gudfedrene i amerikansk musikkteater, og absolutt alt endret seg.

– Jeg vil svært gjerne høre flere av dine sanger! Mannen i den andre enden av telefonen var svært begeistret, og han som sitter foran meg trodde nesten ikke sine egne ører. Etter å ha skrevet sanger som ingen ville høre i over 25 år, så var det plutselig en som var interessert. Og begeistret!

John Bucchino er en vennlig, mild og bestemt mann i sine beste 40-år. Jeg spør ikke om alderen, men det er naturligvis mulig å regne seg frem til den. Noe jeg bestemmer meg for å ikke gjøre. Det at han ble 40 representerte uansett et stort vendepunkt for Bucchino. Han flyttet til New York. Til Stephen Sondheim og Liza Minnellis New York. Mer om dette senere.

Jeg møter Mr. Bucchino, eller John som han insisterer å bli kalt, under en etterlengtet lunsj av enkleste type. To brødskiver med sild i tomat (”I simply love herring!”). 20 minutter pause i de hektiske prøvene, dagen før hans ”It´s only life” har premiere i Oslo.

Han er enkelt kledd: Dongeriskjorte, blå bukse, joggesko. Briller av typen intellektuelle kunstnere liker å gå med nå for tiden. Og han starter raskt med sin fortelling. Det var jo ikke komponist han skulle bli. I alle fall ikke sånn komponist.

Enkel lunsj. Mr. John Bucchino and his herring (Foto © kulturell.no)

Enkel lunsj. Mr. John Bucchino and his herring (Foto © kulturell.no)

Elton John
– Min mor har kanskje noe av æren for at jeg sitter her. Hun var svært begeistret for Rogers & Hammersteins musikal ”Carousel”, og jeg har fått høre at hun spilte den svært ofte da hun var gravid. Så hadde min bestemor et lite piano som jeg fattet interesse for i 3-årsalderen.

John lærte seg raskt å spille, og allerede den første julen kunne familien høre ”Jingle Bells” fremført av den unge gutten. Familien flyttet etterhvert fra Philadelphia til California, og da han var rundt 15 år begynte han å skrive sanger. Det var absolutt ikke musikalsanger. Han skrev låter som skulle hjelpe ham til å bli den nye Elton John. Eller Billy Joel. Eller kanskje Joni Michell.

– Den musikken jeg skrev da, mente og trodde jeg var popmusikk, sier han bestemt. – Men svært få ville høre på det jeg skrev. Det jeg lagde var jo ikke pop. Sangene mine var altfor rare og vanskelige til å fungere som popmusikk. Men det skjønte jeg ikke da. Min drøm var å bli en singer/songwriter som turnerte med egne sanger og eget band.

John setter seg frem på stolen og fester blikket: – Mine 25 år som ukjent og uoppdaget var, når jeg ser på det i ettertid, det beste som kunne skjedd meg. Det var en gave. I løpet av disse årene utviklet jeg min egen stil. Det gjør at mine sanger ikke oppleves som gamle og utdaterte. De kunne vært skrevet i går, og de kunne vært skrevet for 30 år siden.

Han smiler. Det er lett å ønske seg suksess i ung alder. John ønsket seg det. Hvem gjør ikke det? Men han er troverdig på dette: At disse 25 årene uten suksess var det beste som kunne skjedd. Frem til telefonen kom. Fra komponist Stephen Schwartz.

– Kan vi møtes?
Men altså: En dag ringer telefonen til John Bucchino, og i den andre enden presenterer Stephen Schwartz seg. John har knapt hørt om mannen, men det aner han at dette er en komponist som skriver musikkteater. At Schwartz er en av Amerikas mest kjente komponister av musikaler, og har Godspell, Pippin og ikke minst Wicked på samvittigheten visste John lite om. Han visste heller ikke at Schwartz har en drøss med Tony-priser og Oscarpriser, og at han også har arbeidet mye i film. Men hvorfor ringe Schwartz til John? Joda, han skulle akkompagnere en som ønsket å gjøre en av Johns sanger, og han trengte noter.

Noter fantes ikke, så Schwartz fikk et opptak av både denne sangen og mange andre som John hadde skrevet. Han likte det han hørte, og ringte igjen: – Jeg liker virkelig det du gjør, og vil gjerne hjelpe deg. Kan vi møtes?

Møtet ble til et livslagt vennskap, og Schwartz har, sammen med en rekke andre, bidratt til å gjøre John Bucchino svært kjent i Amerikas musikkteatermiljø. Men John bodde altså fremdeles på vestkysten, og Broadway var svært langt unna. Alt endret seg da han traff Stephen Sondheim.

Gudfedre
– Første gang jeg traff Stephen Sondheim var på et seminar, og jeg sa liksom bare … hei! Og jeg oppdaget umiddelbart at alle de andre i rommet rett og slett forgudet denne komponisten. Så jeg tenkte: Er dette the-big-fancy-guy så vil jeg at han skal høre mine sanger!

Sondheim, som er litt av en en komponistlegende, hørte på Johns sanger, og bekreftet det Stephen Schwartz hadde sagt. John var den fødte teaterkomponist, og hans musikk ville passe svært godt på en scene.

– OK, sier John ettertenksomt. – På den tiden var musicaler litt cheezy for meg, mens popmusikk var cool. Jeg hadde forsøkt å være cool i 25 år, men min popkarriere sto på stedet hvil, for å si det forsiktig. Men når to av de mest brilliante og berømte musikkteaterkomponistene sier: – Kom til New York!…., så bare måtte jeg ta det på alvor.

John fylte førti. Og flyttet til New York. Og slik ble Stephen Schwartz og Stephen Sondheim hans musikalske gudfedre.

New York
I New York fikk han raskt en stor bekjentskapskrets, og alt var helt amazing! – Du kan jo tenke deg, sier han. Jeg fikk treffe alle de store på Broadway! Hal Prince, Adam Guettell, Jason Robert Brown. John var helt utsultet på kontakt med kollegaer. – Og plutselig befant jeg meg hjemme hos Liza Minnelli og satt og spilte piano hos henne frem til solen sto opp!

Det lyser av øynene til John Bucchino, ja, av hele mannen. Og jeg erkjenner at de 20 minuttene vi klarte å presse inn et intervju på, er alt for lite. Dette er tross alt en mann som har en helt spesiell historie. Hva kunne han fortalt oss om det han har opplevd og de han har møtt.

– Joda, jeg skjønner godt at mange kunne bli misunnelig. Her kom jeg seilende inn fra nowhere, og plutselig hadde jeg et show på Broadway. Andre komponister, tekstforfattere og artister sliter hele livet med å få de sjansene jeg har fått. Og jeg hadde ikke engang det som et mål i livet!

Han begynner å prate om at han kanskje skulle skrevet et tilgivelsesbrev til alle kjempende artister på Broadway… men jeg stopper han. Vi må høre litt mer om forestillingen «It´s only life.»

Brian Stokes Mitchell, John Bucchino og Ann Hampton Calloway (fra http://www.johnbucchino.com)

Brian Stokes Mitchell, John Bucchino og Ann Hampton Calloway (fra http://www.johnbucchino.com)

It´s only life
Denne forestillingen ble satt sammen i 2004, og det var Hal Prince sin datter Daisy Prince som tok kontakt med John og ville lage en musical revue av hans sanger. Det ble forsøkt å lage en historie hvor alt hang sammen, men alt som forsøkt var i en form som han opplevde ikke passet med hans sanger.

Slik som forestillingen er nå, så møter vi fem personer i en storby. Deres liv er veldig hektisk og er preget av uro og frykt. Og stress. Den første sangen «The Artist at 40» forteller om deres redsler. For å bli gammel, for å ikke finne noen å være sammen med, for å få rynker, for å bli forlatt.

– I originalproduksjonen ble dette understreket av scenografien, som var kald og hard, forteller John. Metall og skinn. Men på bakveggen hadde vi plassert et stort vindu hvor vi så ut mot naturen og det grønne. Horisonten. Solen. Og på slutten forsvant vinduet, og de fem hovedpersonene kunne slippe naturen inn. Og kanskje erkjenne at de har lært seg selv å kjenne litt bedre.

Så enkelt, og så vanskelig. Fem mennesker som synger sanger som beveger seg fra frykt og engstelse til litt mindre frykt. Alt er ikke happy ending på slutten, men hovedpersonene ser kanskje andre muligheter?

Johan Osuldsen (regi), Gisle Kverndokk (repetitør), John Bucchino

Johan Osuldsen (regi), Gisle Kverndokk (repetitør), John Bucchino

Oh my God, they´re good!
John har reist seg, sild-i-tomat-skivene er nesten oppspiste. Jeg må bare spørre han om hva han syns om våre norske musikalstjerner. Liv-Unni, Trond, Erik, Jannike og Anders.

– Oh my God, they´re good, utbryter han. – De er helt ekstraordinære sangere, og av de beste jeg har jobbet med. De er helt fremragende.

Og dette gjorde naturligvis John lettet. For var han ikke litt nervøs på forhånd? Man vet jo aldri hva man får? Musikken stiller store krav til utøverne, og dersom de ikke hadde vært gode nok, så ville «It´s only life» bli stilt i et dårlig lys.

– Joda, men jeg hadde allerede hørt et lite minutt av øvelsene før jeg kom til Oslo, og jeg tenkte: Dette blir fint. Med Johan Osuldsen og Gisle Kverndokk på laget, så måtte dette også bli meget bra.

John er på vei ut døra til dagens gjennomgang. Daglig leder Henriette Myhre fra Musikkteaterforum smiler stolt til John i døra. – Fikk du med at jeg har gitt ut en ny CD, hvor jeg improviserer Beatles-sanger på piano, sier John til meg i det han er på vei inn i prøvesalen.  – Jeg har med noen eksemplarer som jeg kommer til å legge ut for salg på forestillingen søndag kveld.

Jepp. Jeg fikk det med meg. Og den innspillingen skal jeg ha.

—–

Les mer om forestillingen «It´s only life»:

Noe for alle. Stjernelag gir jernet i eksklusiv visning av amerikansk musikal

 Musikkteaterøvelse og nye opplevelser

 

 

It´s Only Life

It´s Only Life: John Bucchino, Jannike Kruse, Liv-Unni Larsson Undall, Trond Teigen, Anders Gjønnes og Erik Wenberg Jacobsen.

 

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

It´s only life

Vinterens store musikalhappening skjer på Nasjonal jazzscene 24. januar kl 19.00.

Musikkteaterforum og NOPA inviterer til

IT´S ONLY LIFE!
(John Bucchino)

med Jannike Kruse, Erik Wenberg Jacobsen, Liv-Unni Larsson Undall, Anders Gjønnes og Trond Teigen

Regi: Johan Osuldsen.
Repetitør: Gisle Kverndokk

http://www.billettservice.no/event/its-only-life-john-bucchino-billetter/483463

Mer informasjon på www.musikkteaterforum.no

---------
John BUCCHINO’S songs have been performed and recorded by renowned pop (Art Garfunkel, Judy Collins), theatre (Liza Minnelli, Patti LuPone, Kristin Chenoweth, Brian Stokes Mitchell, Audra McDonald), cabaret (Barbara Cook, Michael Feinstein), and classical (Yo-Yo Ma, Deborah Voight, Nathan Gunn), artists as well as The Boston Pops, the Los Angeles Philharmonic and the Mormon Tabernacle Choir in venues including Carnegie Hall, The Metropolitan Opera, The Hollywood Bowl, The Sydney Opera House, London’s O2 Arena and The White House.

Among his honors are two Drama Desk nominations, The Johnny Mercer Songwriter Award, The ASCAP Foundation Richard Rodgers New Horizons Award, The Jonathan Larson Award, The Kleban Award, The Los Angeles Ovation Award (for the revue IT’S ONLY LIFE), The DVD Premiere Award (for the song “Better Than I”), and the first annual Fred Ebb Award.

He has written scores for the musicals URBAN MYTHS, LAVENDER GIRL, Broadway’s A CATERED AFFAIR (nominated for 12 Drama Desk Awards, and winner of the New York Drama League Award for Best Musical, with a book by Harvey Fierstein), IT’S ONLY LIFE, and the Dreamworks animated film JOSEPH, KING OF DREAMS, and lyrics for the children’s musical SIMEON’s GIFT (with a book by Julie Andrews and Emma Walton Hamilton and music by Ian Fraser).

Some recordings of his work are: GRATEFUL, THE SONGS OF JOHN BUCCHINO (with companion songbook), SOLITUDE LESSONS (another collection of original songs), ON RICHARD RODGERS’ PIANO (solo piano interpretations of Rodgers songs on the composer’s own Steinway, voted Best Instrumental CD by Show Business Weekly), and the PS Classics releases of the cast albums of IT’S ONLY LIFE (with companion songbook) and A CATERED AFFAIR. As part of their Julie Andrews Collection, Harper Collins published a children's book, based on John’s song, called “Grateful, A Song of Giving Thanks” which was awarded the Parents’ Choice Gold Award.

(wikipedia.com)

Gleden og sorgen

Tør du å åpne ditt hjerte når fremtiden kommer? Tør du å åpne hver dag som den er med et barnlig sinn?


Danse som Travolta

Det var fredag og det var diskotek. Gymsalen på skolen var pyntet med grovmasket fiskegarn og ballonger. Den hvite buksa med sleng og press var klar. I kveld skulle jeg danse som Travolta.


Climb ev´ry Mountain

Hun ble verdensstjerne i rollen som den smått irriterende Hyacint Bucket. Da hadde hun jobbet med musikkteater og TV i nesten 40 år.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits