Hele scenen på Den Norske Opera er fylt opp av en enorm sort trapp. En kort aksent i orkesteret, tre sortkledde hekser kommer inn. Etter hvert som øynene venner seg til lyset, ser vi de merkelige hvite tegnene i trappetrinnene...
Det er urpremiere på en ny norsk opera. Salen er full av deltakere fra Verdensmusikkdagene i Oslo. En bitende kald desemberkveld i 2000. Antonio Bibalo sin ”Mackbeth” males ut i Willi Decker sin regi. Musikk med et sterkt ekspressivt og moderne uttrykk rammes inn av den brutale trappen og sangere som både er påkledd og naken, solistiske og i store korpartier.
Dette er komponistens femte opera, og vi merker oss allerede tidlig i forestillingen de gode musikalske miljø- og psykologiske skildringer, og den store sjangerkunnskap som komponisten har. Som vanlig har han skrevet librettoen selv. Redusert Shakespeares skuespill til en handlingsmettet opera, som publikum både digget og ble frastøtt av. Også de som ikke skjønte hva disse tegnene i trappa egentlig skulle forestille.
Antonio Bibalo var født i Trieste i Italia den 18. januar 1922, og studerte piano frem til han som 22-åring ble kommandert ut i krigen på italiensk side i 1942. Etter krigen var det ikke enkelt å få jobb som pianist, så han livnærte seg blant annet ved å spille på nattklubber. De neste sju årene førte denne jobben han over hele verden.
Han havnet etter hvert i London, hvor han fikk tilbud om å ta opp igjen sin klassiske musikerkarriere. På grunn av konsertnerver besluttet han å heller forfølge sin lyst til å bli komponist.
Da Antonio var 34 år, inviterte arkitekt Ulrik Hellum han på ferie i Larvik. Der ble han betatt av naturen, havet og skjærgården. Og han bestemte seg for å bli.
Hans første år i Norge var svært krevende, og han livnærte seg ved å skrive noter for andre, og som kafépianist. Flere internasjonale priser og internasjonal oppmerksomhet, spesielt etter hans gjennombrudd i Tyskland med operaen The Smile at the Foot of the Ladder.
Han skrev for både sang/kor, klaver, kammerverker og musikk for orkester, men det er først og fremst de musikkdramatiske verk vi husker han for. Musikk i en fri tonestil, som noen ganger balanserer helt på grensen av det banale, men som samtidig bidrar til at musikken fremstår som både forfriskende og tidløs.
”Naturligvis anvender jeg alt som kan brukes, for kunsten er fri og skal være fri. Jeg er verken avantgardist eller konservativ. Jeg har forsøkt å være en komponist av min tid», sa han selv.
Sammen med sin kone Grete Lis Petersen skapte de et gjestfritt hjem som mange i Larvik kjente. Antonio var den smilende, men beskjedne mannen som mange traff på torget eller på bussen. Byen satte så pris på han, at Bibalo ble utnevnt til æresborger i 1996.
NRKs opptak av Antonio Bibalos opera «Mackbeth» (1t 50 min)
Mackbeth: Mot norsk urpremiere (NRKs før-program, 30 min)
Datoen: Daglige kulturessays om kulturpersonligheter innenfor musikk, dans, teater og litteratur. Felles for alle er at de har betydd noe for forfatteren.
