Tilbake

Kategori: Sceneliv

Kondolerer med et smil

Latterspekket og sorgtung forestilling tok Sandefjord med storm

Else Kåss Furuseth sin legendariske fortelling bergtok publikum i Sandefjord i går kveld. Etter hundrevis av forestillinger er både hun og forestillingen like sterk.

Rammen er den beste. Fredagskveld i byens kulturhus. Publikum i alle årsklasser fyller gradvis opp salen med forventningsfull prat og latter. En blanding av faste teatergjengere og stand-up-entusiaster. Både ungdom og godt voksne. Mange har kjøpt med seg et glass vin eller en øl, og det er ingen antydning til utålmodighet selv om starten av forestillingen trekker ut over 10 minutter.

Så står hun plutselig der. Midt på scenen. – Håper at jeg ikke sårer noen, sier hun. Likefrem, enkelt og oppriktig. Og hun fanger oppmerksomheten umiddelbart.

Kondolerer. Foto: Gisle Bjørneby

Kondolerer. Foto: Gisle Bjørneby

Nærhet
Else Kåss Furuset hadde premiere på sin en-kvinnes-forestilling for snart fire år siden. Det som så ut som et umulig konsept: Å trekke en ung humorist med bakgrunn fra stand-up inn på teatrets skrå bredder – har blitt en av tidenes teatersuksesser i Norge.

Formen er for så vidt godt kjent. I forestillingen om Shirley Valentine ga Anne Marit Jacobsen stemme til en figur vi både kjente igjen og ble glad i. Svein Tindberg har vist oss at også Bibelens fortellinger kan fascinere og begeistre. Fortellerteatret har til og med en egen årlig festival i Oslo.

Else Kåss Furuseth benytter mange teknikker fra skuespillerfaget for å dramatisere sin egen historie – og dramaturgisk er det svært solid. Det kunne vært spennende å gi Kåss Furuset flere oppgaver innenfor teater. Hennes scenetekke, nærhet, varme og forståelse for tekst og timing er i alle fall tilstede i høyeste grad.

Offentlig og privat
Else Kåss Furuseth forteller morsomt og levende om sin egen oppvekst. Selv om vi ikke vokste opp akkurat samtidig, så er hennes observasjoner av både kjellerstue, biff stroganoff og motebildet, lett gjenkjennelig. Hun tar oss med også rundt i geografien: Jessheim, Holmenkollen, Slottsparken, Horten. Familien er skissert svært effektivt, både i tekst og gester.

Og alle har sett Else Kåss Furuseth før. I «Torsdag kveld fra Nydalen», sine egne show, på «Senkveld» osv. Hun er en offentlig person som vi alle har et inntrykk av. Når hun i denne forestillingen skal fortelle som sin egen oppvekst og sin familie, så tar det litt tid før vi skjønner at det nå er en annen vi skal få se, altså ikke bare den offentlige Else.

Hennes blanding av én-linjere og lengre refleksjoner balanserer svært godt. Regissør Arvid Ones har gitt henne en stram regi, og det gjør at teksten flyter svært uanstrengt. Der hvor andre kanskje ville fristes til å ta ut poenger ofte (for det er mange morsomme poenger underveis!), så driver hun fortellingen videre. Det gjør at vi som publikum ofte blir sittende med latteren i halsen. Vekslingen mellom det hysteriske vanvidd og den dypeste tragedie går svært fort. Det er også den korte forestillingens sjarme (den varer bare 1 time).

Privatpersonen Else når vi ekstra godt inn til i de fysiske sekvensene: Når hun danser som en mor, og ikke minst hennes tolkning av Sigvart Dagsland. Da kommer et annet drag over henne, og det legges nye lag til vår forståelse av Else.

Midt i forestillingen, da vi har begynt å venne oss til morens selvmord, skjer det utenkelige en gang til. Fra å ha fortalt morens død slik et barn opplever det, er det valgt en helt annen stil på dette punktet i forestillingen. Vi kommer enda nærmere hennes opplevelser, hennes savn og de surrealistiske episoder hun opplever underveis. Det er godt og det griper oss.

Vise frem
Scenografien er svært enkel. I starten er det bare en stol og en skjerm. Ganske liten skjerm som det vises lysbilder på. Gamle bilder fra oppvekst og ferie. Et familiealbum som vi får sniktitte i. Else Kåss Furuseth gjør alt selv. Henter klær og ting, styrer krankontrollen når noe skal senkes ned fra taket. Det gir forestillingen nærhet og varme, og vi føler at vi ikke ser noe på en scene, men noe som nærmest er ”hjemme hos” Else. På samme tid bærer forestillingen preg av at det nok er spilt hundrevis av ganger. Hun er så trygg og god at vi bare kan lene oss tilbake i stolen og være med på den vanskelige reisen.

En viktig del av forestillingen er å vise frem ting. Ting fra sin mor og ting fra sin bror. Det tomme scenerommet blir etter hvert fylt opp av minner. Den lett hektiske stilen på hentingen og presentasjonen har vi sett mange ganger før: Tante eller bestemor som ”bare skal” hente noe som hun er stolt av å vise frem. Else Kåss Furuseth får oss til å le av klokkestreng og flettekragger, men hun får oss også til å grøsse da hun drar inn broren sin sofa og bord.

Bøker om sorg og død er også en egen sjanger...

Bøker om sorg og død er også en egen sjanger…

I så måte kan vi si at forestillingen etter hvert blir mer en enn en-kvinnes-forestilling. Alle tingene som etter hvert befolker scenen sammen med henne, forteller også en historie. De blir liggende og stående der, som minner og bekreftelser på et levd liv. På den måten minner tingene oss om at vi alle har en bagasje vi bærer med oss. Det er ikke noe uvanlig. Vår utfordring som enkeltmenneske er hvordan vi håndterer denne bagasjen.

Teksten er full av gode observasjoner. ”– De røyker hardt. Og sint.” Noen av dem kan vi smile lett av. Andre er perler av noen formuleringer som kan være materiale for nye show. Og igjen: Else Kåss Furuseth bør får flere oppgaver i teateret!

Lyssettingen er klok og effektiv. Ikke for mye, ikke for lite. Veksler med noen få effekter i hennes sanger, men ellers vennlig tilstede. Lyden er litt høy i starten, men justeres til godt nivå for salen raskt.

Leve videre
Else Kåss Furuseth tar oss på kornet i vår ubehelpelighet i møte med døden. Hun hjelper oss til å se sorgen med nye briller. Som en av hovedpersonene sier: «– Else: Det måtte da være en enklere måte å få fulle hus på!”. Og det er det definitivt. Men ikke så hjertevarmende og så fullendt.

Avslutningen, som jeg ikke skal røpe, vitner om stor livsglede, og da applausen bryter løs fra salen er det en varm bølge av takk som strømmer mot Else. Både skuespilleren og personen. Vi ønsker å hylle henne lenge, men da salslyset kommer på svært raskt, skjønner vi at det kanskje er det Else Kåss Furuseth vil. Denne kvelden er det ikke hun som skulle hylles, men vår egen evne til å overleve tunge stunder. Så tar vi det med oss da vi går ut i vinternatten, syngende og dansende, som bare en mor kan det.

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

Terningkast: 5

Bilde som illustrerer terningkast 5

Helstøpt forestilling hvor Else Kåss Furuseth briljerer med nærhet, humor og varme.

Kondolerer

Hjertnes kulturhus, Sandefjord
Turnéoppsetning
Fredag 22. januar 2016
Publikum: ca 650

Av og med Else Kåss Furuseth
- en samproduksjon mellom Nationaltheatret og Feelgood Scene

Regi: Arvid Ones
Regiassistent: Mats Hallvar Karlsen
Produsent: Thomas Giertsen
Produksjonsleder: Karina Aase/Eirin Skarstein

Lys: Geir Johansen (Spekter AS)
Inspisient/turnéleder: Birgitte Andreassen
Lydproduksjon: Kai Priddy
Produksjonsansvarlig kostymer: Ingvil E. Toft
Sjåfør: Trude Alexandra Dambo

- Til å ta og føle på

Noen hevder at musikk er en abstrakt kunstform. Men lørdag kveld var den både til å ta og føle på.


Dette må du vite

Den dagen korpset ditt skal spille på NM. Det er den dagen det meste annet i livet ditt slutter å eksistere. Og om du har lyst til å prøve ut både nerver og stamina, så er NM noe for deg.


- Godt det er lenge til NM!

Han visste godt hva han sa. Dirigenten vår. - Godt det er lenge til NM, lissom. Vi visste at det bare var noen dager igjen. Og alle i korpset kjente at pulsen steg.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits