Det er godt å høre til i et musikalsk kretsløp, og være del av noe større enn seg selv. Noe som betyr noe.
Ikke så ofte en hører ordet «Korps» og «ekte kjærlighet» i samme setning og i alle fall ikke i en tittel. Men dette er ekte, og må sies: «Jeg elsker korps!»
Nå sies det at ekte kjærlighet er blind og ikke trenger å begrunnes, men jeg tenker å gjøre et unntak. Vi korpselskere er langt fra en utdøende rase, og derfor er det desto viktigere at vi er tydelige på hvorfor korps er viktig. Ikke bare for oss – men for hele det musikalske kretsløpet vårt.
Og for å si det med en gang. Det å elske korps, betyr ikke at man hater andre ting. En trenger ikke en gang å mislike andre musikksjangre. Jeg digger nemlig kor, orkester, band og alle andre musikkaktiviteter også.
Men jeg har et ekstra stort hjerte for korps.
For meg er korpset det som bandt barndommen, ungdomstiden og voksenlivet mitt sammen. Mange vennskap som ble skapt da lever fremdeles i beste velgående. Det var ikke det samme korpset hele tiden, men det føltes sånn. Fellesskapet og spillegleden gjorde noe med oss og trakk oss mot hverandre. Det var plass på laget hele tiden, med rom for å utvikle meg på mine premisser.
Musikken knyttet det hele sammen. Menneskene. Utviklingen. Følelsene. Det låt ikke alltid like bra, men det var nå likevel oss og det vi presterte. Vi hjalp hverandre. Både direkte og indirekte. Det var alltid en som satt til høyre for meg som var flinkere og som gjorde at jeg strakk meg litt ekstra. Der fikk jeg støtte, inspirasjon og gode råd. Og for den til venstre for meg – så var det jeg som var den til høyre.
I min tid som musikant har jeg opplevd dyktige og profesjonelle dirigenter. Mennesker som har kunnet faget sitt og elsket å gi kunnskapen videre. Brent for det de tror på. Enkeltpersoner som farget livet og fremtiden min mer enn både de og jeg forstod mens det pågikk. De skapte oss til musiske mennesker og tok oss med på en reise fylt av toner og stemninger. Og ga oss kunnskapen vi trengte for å forstå det hele.
Opplevelsene stod på rekke og rad, på samme måte som vi gjorde. Marsjering, konserter, turer, festivaler, sommerkurs og øvelser. Det var noe nytt hele tiden, pakket inn i et trygt, disiplinert og stabilt sted å være. Vi gjorde alt samlet, selv om det var mer enn nok plass til å være enkeltmenneske og kunne stikke seg fram. For de som hadde ønske om det.
Jeg trivdes nok best som en i mengden. Det var greit det også.
Nå er jeg blitt voksen. Spiller ikke for tiden, men korpset er allikevel en stor del av både meg og min hverdag. Jeg ser bedre enn noen gang helheten av dette fellesskapet og ønsker å bidra til å styrke det. For selv om det kanskje ikke alltid er så lett å forelske seg i korpsmusikk, så er det lett å se at arbeidet i korpsene er viktig.
Det ligger mye vafler og loddsalg i fundamentet for det norske profesjonelle og frivillige musikklivet. Det er heller ikke få musikere og artister som har spilt sine første toner og fått sin første inspirasjon i korpsbevegelsen.
Kanskje er det akkurat det som gjør at jeg nesten feller noen tårer når jeg ser et aspirantkorps i gata? Det låter kanskje ikke så fint, men jammen er det likevel godt å høre på. Vekker det minner i meg fra en svunnen tid eller er det bare det at de er helt i starten av et rikt liv med musikken?
Det er i alle fall godt å føle seg som en del av dette musikalske kretsløpet. Et kretsløp som selvfølgelig ikke bare dreier seg om korps, men om musikk. Barne- og ungdomsarbeid satt i system med musikken i sentrum – til noe som skal bli en sentral del av hele livet. Nå er det sønnen min som har blitt musikanten. Og korpslivet fortsetter. Det blir ikke bedre enn det.
Ikke bare medaljer, men symbol på en god oppvekst. ©Kulturell.no.
