Tilbake

Kategori: Refleksjoner

Korpsånd

Griper til det kjente. Bb-dur natura. Puster inn. Er klar med lufta og lufttrykket lenge før den første lyden kommer ut av instrumentet. Akkurat som vi har øvd på. Lenge.

Selv de som bare har vært med på NM noen år, vet at mesterskapet består av en rekke nøye uttenkte logistikker. For å få det hele til å rulle. Når 117 – ett hundre og sytten – korps skal spille i løpet av knappe tre dager, så bare MÅ det fungere.

Men Norges Musikkorps Forbund (NMF) har gjort dette før. Mange ganger. Og de lokale frivillige vet på fingerspissene hvordan det hele fungerer.

Første gang jeg var med i Norgesmesterskapet, smilte jeg lett overbærende til henting-og-bringing, rare klokkeslett, og nitid kontroll av hver enkelts identitet. Nå er jeg en erfaren 3.gangs-deltaker. Og vet at det må være sånn for å fungere godt.

Sandefjord musikkorps sitt magiske klokkeslett er 18.51.

Noter
(Kl. 17.45)
Vi vet drillen. Styret i korpset har reservert plass på på hotellet som er vis-a-vis inngangen til Olavskvartalet. De fleste av oss kom til Trondheim i går, noen i dag. Vi har hatt generalprøve i Trondheim spektrum tidligere på dagen, kjent på spenningen.

Dirigent Thomas krevde det vanlige av oss. Men dirigerte han ikke annerledes enn vanlig? Eller var det bare innbilning? Trompetene virka glade over å få et sted i stykket oppkalt etter seg («Trompet-martnan»), og vi spilte så bra at han med stokken humørfyllt fortale oss at i dag trengte han litt mindre anti-depressiva enn vanlig. Latter og smil. Slagverkerne spiller sin utfordrende 8-takts solo prikkfritt, og hele korpset bryter ut i spontan applaus.

Samhold i korpset. Dette skal vi gjøre sammen.

Men det var tidligere i dag. Nå er det ettermiddag og alvoret nærmer seg.

Vi møtes i resepsjonen på hotellet 15 minutter før vi skal være på plass i Olavshallen. Har alle med seg instrumentet? Notene? Legitimasjon? Ikke det? Nei, da venter vi på de som har glemt det oppe på rommet. Mens vi venter kjenner noen på at sommerfuglene i magen nå har blitt en klump. Vi andre beroliger. Spøker og ler. – Dette gleder vi jo oss til, må du huske!

Så bort til Olavskvartalet. Opp noen etasjer, inn i garderoben. Vi bli anvist til akkurat samme sted som forrige gang vi var her. Pakke ut instrumentet, sjekke at alt er med. Fliser, ekstrafliser, munnstykker, vann, s-en, mute´n…

Vibeke er superklar, men har lagt notene igjen i garderoben. Vi andre fniser. – Vibeke, da!

Pust ut. Alt er med nå.

Oppvarming
(kl 18.10)
Så blir vi hentet. Det er flere frivillige i NMFs sekretariat som har ansvaret for korpset vårt nå. Først til legitimasjonskontroll. Lang rekke av korpsmusikanter. Vi stiller lydig opp etter etternavn og fremstilles for tre kontrollører. En som leser liste, en som leser navn og en som leser våre gamle førerkort og passbilder med uklar status. – Godkjent. Neste. Godkjent. Neste.

Så igjennom en dør, ned en trapp. En til. Og så enda en. Du verden: Skal vi helt ned i tilfluktsrommet?

Neida, bare nesten.

Sandefjord musikkorps varmer opp i bomberommet i Olavshallen. Foto ©kulturell.no

Sandefjord musikkorps varmer opp i bomberommet i Olavshallen. Foto ©kulturell.no

Så kommer vi inn i vårt oppvarmingsrom. Vaklende klappstoler og en forferdelig akustikk. Men det er vi vant til. Har jo prøvd ut mange ulike saler de siste ukene. Øverommet vårt på Sandefjord videregående skole, både «vanlig» og 90-graders snudd korps, kantina på skolen, Hjertnes kulturhus, Herøyahuset, Trondheim spektrums møterom. Er vant til det meste.

Justere instrumentet, kjenne at alt er på plass. En lyd-kakafoni av 40 musikere som spiller. Hver for seg.

Jeg har også lukket meg inn i min egen verden. Kjenne at munnstillingen sitter, fingrene løper, luften fungerer. Nå er det akkurat 30 minutter til vi skal sitte på scenen. Klarer vi å spille uten feil? Kommer det til å glippe noen steder? Hva med det stedet hvor vi klarinetter er ganske sårbare og alene?

Lyder fra den ytre verden smyger seg inn øregangen. Og plutselig står vår dirigent der. Med en positur vi har sett mange ganger. Hevede armer. Maner til stillhet. Oppvarming.

Vi griper til det kjente. Bb dur natura. Puster inn. Er klar med lufta og lufttrykket lenge før den første lyden kommer ut av instrumentet. Akkurat som vi har øvd på. Lenge.

Akkurat som vi har øvd på. Lenge.

Varmen sprer seg i det forferdelige rommet. Og rommet er ikke så forferdelig lenger. Musikkens kraft. Enkle toner fargelegger luften og omslutter oss. Korpset. Vi.

Venting
(kl 18.30)
Så er vi ferdig oppvarmet. Vi på 2.-klarinett spiller åpningen sammen. Bare oss. Igjen og igjen. Joda, vi vet at det sitter forlengst. Men det å være ekstra, ekstra, ekstra trygg i vårt lille hjørne av korpset er viktig. Vi skal bidra så godt vi kan.

Bare 20 minutter til vi skal være klar på scenen. Ferdig oppvarmet. Så hva skal vi gjøre nå?

Korpsets historieprofessor tar ordet. – I år deltar vi for 25. gang. Og her sitter sju musikanter som var med den aller første gangen i 1991. Britt, Trond, Lasse, Vibeke, Ole, Geir og Stein.

Applaus.

Og Ole må innrømme at han selv har vært med alle 25 gangene. Ekstra applaus. Jeg griper meg selv i å tenke om jeg kommer til å sitte i et bomberom om 22 år og tenke tilbake på mitt aller første janitsjar-NM? Og ikke bare det, men minnene fra 25 mesterskap? Hva er det med denne hobbyen som gjør at vi er så mange som engasjerer oss? Hver uke, hver måned. År etter år. Øvelser, seminarer, konserter. Marsjering.

Min medspillende venninne bryter av min tankerekke brått. – HUSK Å SMIL! PUST! SMIL! Helle roper ut en befaling og jeg ser på klokken. Kvart på sju. Burde ikke vi vært på scenen snart? Har de glemt oss?

Så får vi et vink. Værsågod. Det er deres tur. Og da kjenner jeg det.

Korpsånd
(kl 18.48)
Vi skal jo ikke gjøre annet enn å gå i en trapp. Opp fra bomberommet og inn på scenen. En smal trapp backstage i Olavshallen. Lett.

Jeg ser på de som går foran meg, og jeg ser på de som kommer etter meg. Korpset vårt. Nå skjer det snart. Nå skal vi vise dem hva vi har øvd på. Spille sammen.

For hva er det jeg kjenner bølge gjennom kroppen der jeg ytterst oppmerksom går opp trappen? Jeg trenger egentlig ikke spørre meg selv. Jeg vet hva det er.

Korpsånd.

Det vi har fått av fellesskap gjennom hundrevis av øvetimer. Frustrasjoner. Latter. Glede over å få noe til sammen. Glede over at trombonene, slagverket, grovmessingen og resten av treblåserne spiller sammen.

Der i trappa. Spilleglede og fellesskap.

Korpsånd. Foto ©kulturell.no

Korpsånd. Foto ©kulturell.no

Notestativ
(kl 18.51)

Vel plassert på scenen, så er notestativet til dirigenten feil. Rekkene står for tett. Men det bryr oss ikke i det hele tatt. Thomas dirigent er som vanlig mester-i-situasjonen, og sjarmerer publikum med noen velvalgte gloser om det manglende dirigentnotestativet. Latter og varme også fra salen.

Det tar noen minutter å finne riktig dirigentnotestativ. Vi har forlengst passert vårt magiske tidspunkt 18.51. Men det gjør ingen ting.

Vi ser på hverandre. Korpset. Smiler. Er klar til årets NM. Skikkelig korpsånd.

Så hever dirigenten taktstokken.

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

Gleden og sorgen

Tør du å åpne ditt hjerte når fremtiden kommer? Tør du å åpne hver dag som den er med et barnlig sinn?


Danse som Travolta

Det var fredag og det var diskotek. Gymsalen på skolen var pyntet med grovmasket fiskegarn og ballonger. Den hvite buksa med sleng og press var klar. I kveld skulle jeg danse som Travolta.


Climb ev´ry Mountain

Hun ble verdensstjerne i rollen som den smått irriterende Hyacint Bucket. Da hadde hun jobbet med musikkteater og TV i nesten 40 år.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits