Desember er tiden for konserter. Julekonsertene hopper frem i alle valører. Kor, korps, kjendiser, orkester, storband, opera, trekkspillere… alle skal gjennomføre en julekonsert.
Publikum er klare. Er det bare plikt og tradisjoner som gjelder eller er det følelser, opplevelser og stemninger som trekker folk til konsertsalene? Når desember nærmer seg så trekker folk ut, og de obligatoriske konsertene og kulturopplevelsene står i kø i lokalavisen. Noen ganger så intenst at det nærmest krangles om hvem som skal få lov til å holde konsert på hvilket tidspunkt.
«De burde jo skjønt at de ikke kunne legge sin konsert på dette tidspunktet, da har jo vi hatt vår i åresvis. – Vi har bare ikke rukket å fortelle noen om det ennå.»
De profesjonelle julekonsertaktørene kommer endelig til byen og spikrer det frivillige musikklivets kiste igjen med spikermaskin, samtidig som de rensker lommebøkene til de musikkinteresserte publikummerne. Her skal det tjenes penger til juleribba – og pengene skal vare helt til påske.
Sånn er det blitt, og sånn må det kanskje være? Julestemning er subjektivt og vi som jobber med musikk er fast troende på at kultur bygger mer kultur. Forbildene må og skal frem – og med det så kommer bredden og det aktive kulturlivet. Og det skulle ikke forundre meg om det var rett.
Derfor er er det så befriende deilig å gå på korpskonsert i julen. Skolekorpsets tradisjonelle konsert som samler foreldre, besteforeldre, venner og – flere venner. Alle er vennligsinnede og ser helheten som formidles foran oss.
Foto: © Kulturell.no
I dag var det vår yngste sønns julekonsert med korpset og hele familien møtte mannsterke opp. Det er klart for tiåringens soloopptreden og som forelder var det en viss spenning involvert.
Den unge slagverkeren er klar – men det er mange inntrykk som kjemper om konsentrasjonen. Vi får håpe det er dirigenten som får oppmerksomheten i dag og at klokkespillet låter taktfullt og klart ut i kirkerommet.
At det blir litt skifte i programmet og at solistens nummer midlertidig blir glemt er helt greit på en julekonsert. Vi tar den som ekstranummer, det skjerper oss bare ytterligere. Foreldrene stiller seg opp på rekke og rad med kameraene og puster knapt. Det er høytid i kirken og nå skal musikken og kulturen fødes. De unge skal få lov til å formidle sin musikk og sine uttrykk tidlig i livet, og vi skal forevige den med bilder til fremtidige konfirmasjoner og julebrev.
Foto: © Kulturell.no
Når kulturinteresse skal fødes, må det gis plass til det.
Der er korpsene i en unik posisjon. Muligheten og viljen til å skape en god musikkinteresse tidlig i livet skjer blant annet akkurat der. Et sted hvor iveren, evnen, ønsket og engasjementet er det viktigste, fordi vi vet at det er akkurat disse tingene som skaper fremtidens musikkliv og kultur.
Derfor takk, kjære Haukerød skolekorps, for konserten. Den som ble innledet med korsang. Både fordi det er fint, men også fordi det er god læring i å lytte til hverandre. Aspirantenes aller første julekonsert hvor de første ukenes lærdom fikk lov til å bli vist frem. Tøffingene der fikk lov til å spille solo og hadde med det sin debut som musikanter.
Takk til lederne som lot de unge musikantene selv være konferansierer og styre det hele. En ting er at det er god trening i å gjøre akkurat det, men det hele ble mer ekte på noe vis av den grunn alene. Musikk skapes av de unge og de unge bandt det sammen.
Foto: © Kulturell.no
At de samme konferansierene tydelig formidler til sine yngre medlemmer i juniorkorpset – på vegne av hovedkorpset – hvor mye de gleder seg til å snart spille sammen med de. Det er nemlig ikke lenge til. Bare noen måneder igjen med moro og marsjering nå, så er de samlet. Generasjonene går videre og korpslivet lever. År etter år.
De eldste er eldste. De spiller til slutt. Vi i salen kan formelig ta og føle på spillegleden. Samspillet og gleden av å være ett korps. Ett ensemble. Venner. Konserter er et høydepunkt og det er ikke bare foreldre og familie de spiller for. De spiller for seg selv, sine medmusikanter og for resten av livet. Julen er tiden for de store fødslene og det er musikken som skal fødes. Og blir det.
Takk til korpset. Som gjenskaper fødselen, juleevangeliet og treenigheten – i form av aspirantkorpset, juniorkorpset og hovedkorpset. Små generasjoner, hvor man i løpet av bare 90 minutter ser musikklivet bygge seg opp og at fremtiden ser lys ut. Vi har det ikke travelt og gir det den tiden det tar. Det blir best spilleglede, musikk og fellesskap av det.
