Så langt ifra det er mulig å komme, faktisk.
Kulturredaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet unnskylder seg i dagens nettavis. Han har skrevet det han kaller «et klissete, sentimentalt forsvar for kulturen i terrorens tid.» Og bare for å advare Geir og alle andre: Her kommer mer av det som selvsagt ikke er kliss. Så langt ifra det er mulig å komme, faktisk.
Det er Odd Nordstoga som har fremkalt ubehaget. Brått blir Ramnefjell revet ut av, eller kanskje jeg heller skal si, kastet inn i virkeligheten ved at en av visene til Nordstoga uventet tar tak i kulturredaktøren på en konsert sist søndag. Sangen er Nordstogas «Song om fred», med bl.a følgende linjer:
«Eg trur ikkje ho er med i kampen mot
det vonde som rår her i verden
men likevel er ho den beste bot
og våpen mot heile den svermen […]»
Ramnefjell reflekterer over hvorfor nettopp kultur er viktig i disse dager. Det som gir livet mening og glede, det som får oss til å være mennesker. Det som terrorister med ulik bakgrunn vil undertrykke og fjerne. Refleksjon. Undring. Sosial avkobling i en kulturell kontekst.
Kulturredaktøren skriver godt, og det han skriver er viktig.
Forsvar for kulturen
Terroren i Frankrikes hovedstad er bare noen dager unna. Etter det første sjokket over de grusomme scenene fra Paris, ble vi alle minnet om den daglige terror rundt om i verden: Selvmordsbombere som drepte 44 og skadet mer enn 200 i Beirut dagen før. Grusomme scener fra krigshandlinger i Asia og Afrika. Og vi vet enda ikke hvor mange menneskeliv som er gått med i bombingen av Syria de siste dager. Jeg tar en kikk på Norsk folkehjelps hjemmesider, og de forteller om omfattende nødhjelp. I Syria, Gaza, Irak og Sør-Sudan. Blant annet. Det er krig og det er elendighet.
Så husker jeg et Basma El Husseiny fra Libanon som vi møtte på Norsk kulturråds konferanse forleden uke. El Husseiny snakket innstendig om betydningen av kultur og at det ikke er nok å gi flyktningene klær og mat, de trenger også noe å leve for. I den dypeste fortvilelse over å ha mistet alt. Kvinner og menn, ungdom, eldre og barn: Alle ofre for kriger vi i dag ikke skjønner hvordan skal ende. Desto viktigere blir det å holde fast på det som forener oss. I det minste diskusjonen om hva det er som forener oss.
En slik diskusjon kan tas i avisens kommentarfelt. I Dagbladet er man allerede igang. Som vanlig handler kommentarene under Ramnefjells innlegg om innvandring og politisk korrekthet. Noen forstår og noen misforstår. Noen vil diskutere og noen vil krangle. Helter og troll.
Men diskusjonen må ikke bare tas der. Den må tas på Facebook, i lunsjen og ved middagsbordet.
Og så kan vi kulturaktive ta på oss oppgaven å minne oss selv (og andre!) på hvor viktig det vi holder på med er: På korøvelsen, i korpset, i strykeorkesteret og teatergruppa, – og på konserten. Våre musikalske og litterære roser spres daglig ut i det minste lokalsamfunn over hele landet. I Forsvarets musikkorps (ja, håper vi enda husker at den kampen pågår fremdeles!), og i debatten om hvordan frivillige organisasjoner kan spare staten for milliarder (Turbointegrering med symaskiner).
Synes du fremdeles det er håpløst? Kanskje denne lille karen kan gi deg litt mer tro på fremtiden.
———-
Geir Ramnefjell: Et klissete, sentimentalt forsvar for kulturen i terrorens tid
Bilde på toppen: Odd Nordstoga på Hjertnes kulturhus i Sandefjord Foto © konsertkameratene.no
