Utenfor den reservebenken som ingen av oss har sittet på har vi diskutert om alle snakker korps, om korps er kult – og om spillegleden og fellesskapet. En hobby for livet.

I år feirer Norges Musikkorps Forbund (NMF) 100 år og Forsvarets Musikk 200 år. Slikt blir det «Musikkorpsenes år» av. Med åpning på NRK første nyttårsdag av Kronprins Håkon og en musikalsk filmreise over landet. Arrangementene står i kø i 2018 i by og bygd. Korpsene er flinke til å gå i takt, samle seg rundt de store begivenhetene og feire når det er noe som bør feires.

For min del startet «Musikkorpsenes år» med en nyttårskonsert. En tur for å høre på byens ungdomskorps, som forøvrig ikke kaller seg ungdomskorps lenger, men har byttet navn til Sandefjord Musikkorps. De følte seg ikke som ungdommer lenger sa noen, men jeg synes at gjennomsnittsalderen har falt betraktelig de siste årene. Jeg kjente i alle fall igjen en rekke unge mennesker som fortsatt er tenåringer. Kan vi håpe på en trend som forteller at det fortsatt både er framtid, håp og mer enn nok spilleglede for korpsene fremover?

Under den tradisjonsrike konserten så skjedde det som ofte skjer meg. Jeg begynte å tenke. Midt under det rolige trekkspillpartiet av kveldens konferansier.

Tankene gikk til årene i skolekorps, hvor jeg var en av få fra min skole som hadde begynt i korpset «nede i byen». Jeg valgte bort en lovende fotballkarriere som høyrebekk på miniputtlaget til idrettsforeningen, til fordel for kornetten i skolekorpset.

Det førte til noen kommentarer jeg heldigvis var for ung til å forstå, og som jeg ikke hadde tenkt å la gå innpå meg. Jeg måtte jo tross alt øve. «Twinkle, twinkle little star» og «When the saints» fikk gjennomgå og selv nå snart 40 år etter har foreldrene mine et anstrengt forhold til disse.

Korpset ble nå i alle fall min trygge havn. Et sted hvor jeg fikk venner, miljø og utfordringer. Det var både unge og voksne som satte pris på meg og jeg lærte noe nytt hele tiden. Jeg var blitt en del av korpskretsløpet og satte pris på alle menneskene.

Menneskene hadde navn også; Gunnar, Johan, Jens Petter, Solveig, Birgitte, Svein, Ståle og Linda for å nevne noen. Sistnevnte ble til et langvarig kjæresteforhold, selv om jeg nå også kan innrømme at den nest siste på listen var ganske fin også. Skolekorpset var bra for meg.

På nyttårskonserten er vi kommet halvveis og jeg er i korpsmodus. Ser meg rundt og der nede til høyre sitter dirigenten min fra ungdomskorpset. Det andre ungdomskorpset. Det som heller ikke følte seg helt hjemme med begrepet ungdom, og derfor har blitt blåseensemble. Det i nabobyen, som var så sinnsykt bra at man snakket om det også utenfor landets grenser.

I salen sitter også en medmusikant av meg fra gardemusikken som feirer bursdagen sin på nyttårskonsert. Han som ble forloveren min og er en av mine beste venner. Han er sammen med hun på kornett som sitter og spiller i korpset der fremme på scenen. Samme mørkhårede jenta som jeg var litt forelska i på sommerkursene til NMF på 80-tallet, og som jeg i alle fall hadde et håp om var litt småforelska i meg også.

Hun er er moren til han unge på walthorn, som jeg satt ved siden av på nyttårsfesten for noen dager siden. Den festen hjemme hos han litt høye kjernekaren på rad 18 som jeg har spilt sammen med i brassbandet og drukket en del rødvin med. Jeg var forloveren hans og sønnen hans sitter på trombonerekka der foran i lyseblå skjorte. Han er 15 år og spiller med en gråhåret kar som jeg har fått gleden av å jobbe sammen med i NMF. Han bidrar fortsatt og jeg liker å tenke at jeg også gjør det, selv om jeg ikke lenger hverken spiller eller sitter i styrer eller komiteer i forbundet. Men jeg har nå en jobb og noen verv hvor jeg både møter korps og korpsforbundet jevnlig. Der ser jeg hvor viktig korpsbevegelsen er for kulturhverdagen lokalt og nasjonalt.

Hva har alt dette med at Norges Musikkorps Forbund er 100 år og at det er «Musikkorpsenes år» i år?

Alt egentlig.

Musikken binder folk sammen, det blir hele liv ut av det og vennskap blir skapt. Det skjer lokalt og alt skapes av mennesker som gjør noe sammen. Vi er en del av korpskretsløpet.

Når Norges største frivillige musikkfelleskap blir hundre år så er det verdt å markere. Det er verdt å huske på viktigheten av  å jobbe mot samme mål og for de samme verdiene. Organisasjonen består av rundt 60.000 personer og rundt oss er det mange, mange flere som vier livet sitt til korpsene og alt de står for.

Så for meg ble denne nyttårskonserten litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Den ble et bilde på et korpsliv både med og uten instrument. Det ble en synliggjøring av at det å være med i korps fører folk sammen.

På scenen spilles det Radetzky-marsj og når tonene ebber ut og publikum fornøyde beveger seg ut av salen ser jeg min første skolekorpsdirigent. Litt eldre enn den gang, men smiler fortsatt. Ingen grunn til noe annet. Så ser jeg alle de andre som er en del av korpskretsløpet. Kanskje ikke helt likt mitt korpsliv, men ikke langt unna heller.

Gratulerer til Norges Musikkorps Forbund og Forsvarets Musikk og vi gleder oss til 2018 og «Musikkorpsenes år». Med en stor takk til alle som har bidratt underveis i årenes løp.

Fra rad 10 på nyttårskonsert med Sandefjord Musikkorps i 2018. Foto: © Kulturell.no