Tilbake

Kategori: Film/TV

Muta Muti?

Nyttårskonsert foran tom sal, men millioner som publikum.

Maestro Riccardo Muti går i sitt 80. år, og han hadde en av sine merkeligste opplevelser i hele sin yrkeskarriere 1. januar 2021. Foran seg: Et topptrimmet Wiener Philharmoniker. I salen: Ingen. Men bak skjermene satt vi i 90 land og fulgte konserten.

På forhånd var det høyst usikkert om det kom til å være publikum i salen på den tradisjonsrike nyttårskonserten til Wiener Philharmoniker. Og det var først noen dager før, at det ble klart at hele konserten ville bli sendt digitalt, og at den fantastisk vakre salen ville være helt tom.

Og produsenten hadde virkelig tatt konsekvensene av koronaen: Salen var HELT tom. Og ikke slik som vi har sett i mange programmer på NRK og andre steder: Noen få teknikere, eller noen publikum spredt rundt i studioet. Her var det virkelig HELT tomt.

Tom sal: Dette har vi ALDRI sett før… (skjermdump)

Jeg skvatt nesten litt da jeg så det for første gang. En av verdens beste saler for musikk, uten en eneste publikum. Som alle orkestre,- og musikere, artister, skuespillere,- så er det å spille for publikum en av høydepunktene. Det er det man øver for, forbereder seg til. Og ikke minst: Styrkes og inspireres av publikums tilbakemeldinger underveis.

Men ikke her. Det er som om produsenten har sagt: Her skal det VIRKELIG være tomt! Helt tomt.

Musikerne sitter klare. Og det er ikke en lyd i salen. NRKs Arild Erikstad er vennlig, myndig og kunnskapsrik tilstede som kommentarer for norske lyttere.

Så kommer dirigent Riccardo Muti ut på scenen. Eneste lyden vi hører er strykerne som forsiktig kakker buene sine mot notestativet. Musikerhilsen til dirigenten. En helt utenkelig start bare for et år siden.

En institusjon
Nyttårskonserten fra Den gyldne sal i Musikverein i Wien må kunne sies å være en institusjon. I år arrangeres den for 82. gang,- og den har vært overført på TV siden 1959. Konsertens repertoar er i hovedsak hentet fra komponisten Johann Strauss d.e. og hans etterkommere. Med noen samtidige komponister innimellom: Franz von Suppé, Carl Komzák.

Billetter til konserten er svært ettertraktet, men med de riktige kontakter (eller flaks når de resterende billetter skal trekkes), så er det mulig å få opplevd nyttårskonserten i salen som sies å ha en av verdens beste lytteforhold for musikk. Selveste Gullsalen i Musikverein.

I årenes løp er det mange ulike dirigenter som har ledet orkestret. Mariss Jansons (som ledet Oslofilharmonien), dirigerte tre ganger. Andre storheter som Claudio Abbado, Gustavo Dudamel, Daniel Barenboim, Carlos Kleiber, Claudio Abbado og Herbert von Karajan har også stått på podiet foran orkestret.

I 2021 ble konserten vist i 90 land, og det er derved mange millioner seere over hele verden som har konserten som fast start på det nye året.

Vital og magisk
Riccardo Muti går i sitt 80. år, og hans nærmere 50-års forhold til Wiener Phillharmoniker merkes godt. Det er ikke så mye som skal til for å få det til å svinge! Det behøves ikke mange fakter fra dirigentpulten for å få musikerne til å skjønne hva dirigenten vil. Til tider så har han hendene ned langs siden, og lar musikerne spille «for seg selv» uten at han dirigerer. Det vil si: Vi ser han dirigerer orkestret med øynene, små signaler når han beveger kroppen i takt med musikken.

Trenger ikke veive med armene hele tiden… (skjermbilde fra NRK)

Det holder. For musikerne vet. Og de kan. Det er vitalt og det er magisk. Musikalsk og forførende. Hele tiden med en imponerende letthet i anslaget, frasegjennomføringene og rytmen.

Mest imponerende er, som vanlig, orkestrets ulike tilnærminger til valsetakten. Her er det ikke bare flat 1 -2 – 3, nei! Slag 2 kommer ofte IKKE på slag 2, men litt etter (eller hysterisk nok: Før slaget!). Og slag 3 beveger seg også på tidsaksen, og forholder seg pinlig nøyaktig til der dirigenten og musikerne har bestemt seg for at slag 2 skal være. Alt gjøres lynraskt, presist og det er nesten ufattelig at det lar seg gjøre. Skulle man skrevet ned dette nøyaktig i noter, ville det blitt svært forvirrende. Og sjansen for å lykkes med å få det presis ville vært liten.

For tilnærmingen til 3-takten varierer mellom de ulike stykkene og den tidsperiode de er skrevet i, men også innenfor de ulike delene i valsene. I en tilbakelent valsedel kan orkestret henge på 2-eren ufattelig lenge! Mens man i en mer aggresiv del lar den ligge litt lenger foran. Vi snakker millisekunder, og det er en ufattelig prestasjon at over 80 musikere får dette til – samtidig! – og hele tiden i en kaskade av variasjoner. Vitalt og magisk.

Trygge rammer
Den italienske dirigenten Riccardo Muti mestrer dette formatet helt til spissen av dirigentstokken. Det er vel også en av årsakene at han i år dirigerer konserten for 6. gang. Muti har lett tilbaketrukket stil, og han lar ofte orkestret spille på egen hånd. Noen man naturligvis kan gjøre når man har musikere på dette høye nivået. Han har rett og slett hendene hvilke, og kommuniserer med musikerne med blikk eller små gester i lengre perioder. Dette har vi sett før: Både Karajan og Kleiber dirigerte sine nyttårskonserter svært distinkt (men ulikt!) og i stor tiltro til musikernes evner.

En konsert slik som denne er avhengig av noen faste rutiner. Og alle faste nyttårskonsertseere vet at på et gitt tidspunkt i konserten, så blir det dans. Dyktige dansere, fantastiske kostymer, og ikke minst fine omgivelser. Vi skal dynkes i ikke bare vellyd, men også vakre bilder og bevegelser. Kostymene er av selveste Christian Lacroix, koreografien av José Carlos Martínez.

Sånn i all enkelhet: Dro bare frem gullkareten og slengte på oss noe vi fant i skapet… (skjermbilde fra NRK)

Danserne viser frem – o så vovet! – et firkantdrama, men alt er veldig tekkelig og ordentlig, altså. Man skal jo ikke bli forarget i de tusen hjem. Det holder å synes at det er… festlig. Og det er det jo virkelig. Men heller ikke noe mer.

Muta Muti?
Så hvilken opplevelse sitter vi så igjen med etter årets nyttårskonsert? Hvordan var det å se og høre en konsert helt uten publikum?

Vel,- HELT uten publikum var den jo ikke. Midtveis viser produsenten oss et bilde av (noen av) de 7 000 som sitter og ser og hører på konserten med webkamera. Fiffig gjort, ikke minst at alle de små skjermbildene flyter litt urolig på skjermen. Da er det heller ikke så lett å oppdage at flere av bildene viser samme personer.

Mer overraskende er at de har koblet mikrofonene på de tusen datamaskiner inn i salen, slik at orkestret (og vi) kan høre applausen fra publikum som sitter hjemme og hører og ser på. Selv om denne applausen nok er beriket med forhåndsinnspilt applaus, minner det oss om hvordan det skulle være. Og hvordan det skal være!

Døkk sit der og glor, ja… (skjermbilde fra NRK)

I sin slutthilsen til oss millioner av mennesker som sitter og ser på konserten, gir Maestro Riccardo Muti en hilsen til alle i publikum hvor han viser at verken han eller orkestret er mutet eller muta:

– I dette skrekkelige året, ikke glem musikkens budskap! Våre musikalske blomster gir fred, kjærlighet og håp.

«We are still here, believing in the message of music. Musicians have in their weapons flowers, not things that kill. We bring joy, hope, peace, brotherhood, Love.

So music is important not because it’s an entertainment. Music is not only a profession but it’s a mission. It is why we do this work.
A mission for what? To make the society better. To think about the new generation, that in one complete year has been deprived from deep thinking. Thinking all the time about health. Health is the first most important thing, but also the health of the mind. And music helps.
My message to the governors, presidents and prime ministers everywhere in every part of the world: consider culture always as one of the primary elements to have a better society in the future.»

Så da er det vel det vi sitter igjen med. Fred i sinnet etter en fin konsert. Kjærlighet til musikken og musikerne i orkestret. Og håp for 2021 og at det blir et bedre år enn 2020. For oss alle.

 

Publisert 2.1.2021 kl 13.57
Redigert 3.1.2021 kl 01.09


Les mer om dagens dato:

Et barn av vår tid

 

 

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

Terningkast: 5

Bilde som illustrerer terningkast 5

Med slike musikere og en slik dirigent er det bare det levende publikum i salen som mangler. For vi merker at de ikke er der.

Nyttårskonsert 2021

Wiener Filharmonikerne
Dirigent: Riccardo Muti

På NRK 1, 1. januar 2021
Publikum: Konserten vises i 90 land, og har flere millioner seere.

Muta Muti?

Maestro Riccardo Muti går i sitt 80. år, og han hadde en av sine merkeligste opplevelser i hele sin yrkeskarriere 1. januar 2021. Foran seg: Et topptrimmet Wiener Philharmoniker. I salen: Ingen. Men bak skjermene satt vi i 90 land og fulgte konserten.


- Til å ta og føle på

Noen hevder at musikk er en abstrakt kunstform. Men lørdag kveld var den både til å ta og føle på.


Dette må du vite

Den dagen korpset ditt skal spille på NM. Det er den dagen det meste annet i livet ditt slutter å eksistere. Og om du har lyst til å prøve ut både nerver og stamina, så er NM noe for deg.


Forrige innlegg
hits