Tilbake

Kategori: Sceneliv

Oliver for alle!

Barna imponerer og de voksne sjarmerer i Sandefjord Teaterforenings nye musikaloppsetning.

Sandefjord teaterforening/Oliver! (23.10.15) © kulturell.no

Sandefjord teaterforening/Oliver! (23.10.15) © kulturell.no

I fjorårets oppsetning til Sandefjord Teaterforening var vi i New York på midten av 1900-tallet, i år er vi hundre år lengre tilbake i tid og har forflyttet oss til London. Barnehjemmet er blitt til et fattighus og Annie har byttet navn til Oliver. Som sist har forestillingen naturligvis slemme (og dumme!) voksne, – og en dramatisk handling som ender godt.

En klassiker

Oliver! (med utropstegn) er skrevet av Lionel Bart (1930–1999), og musikalen ble umiddelbart en enorm suksess på West End da den hadde premiere i 1960. Dessverre for opphavsmannen så ble alle inntekter til en personlig tragedie for Bart, og han forsvant etterhvert i eget rusmisbruk og konkurser. Hans liv er forøvrig (sålangt) blitt tema for to musikaler. Snakk om at kunsten imiterer livet! Men det får være tema for en annen artikkel. Nå tilbake til Oliver!

Lionel Bart baserte musikalen løst på boken «Oliver Twist» av Charles Dickens, og Oliver! var en så stor suksess at den ble den aller første engelske musikal som ble overført fra Londons West End til Broadway. Noen vil også huske Hollywood sin versjon av historien, som endte opp med Oscar for beste film i 1968.

Sjarmert av de voksne, imponert av barna!

Rowan Atkinson (Mr. Bean), Barry Humpries (Dame Edna) og en rekke store skuespillere fra scene og film har hatt ulike voksenroller på West End og Broadway i årenes løp. I Norge har den vært satt opp på profesjonelle teatre flere ganger, bl.a. i Ivar Tindbergs realistiske oppsetning på Oslo Nye Teater i 2013. Noen av oss har også sterke inntrykk av Harald Heide Steen som Fagin i Daniel Bohrs versjon i 1992. For Oliver! er en musikal hvor man som publikum ofte blir sjarmert av flinke barn, men hvor det er de voksne som virkelig skal imponere.

I Sandefjord teaterforenings oppsetning er det som oftest omvendt: Vi blir sjarmert av de voksne skuespillerne, men det er barna (og ungdommen) som skinner med den sterkeste stråleglans.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Sandefjord teaterforening/Oliver! (23.10.15) © kulturell.no

Høy standard og smittende spilleglede

Allerede fra første scene myldrer det av barn og voksne på scenen, og det virker som om lite kan gå feil i koreograf Trine Lise Aadnes kompetente ledelse. I åpningsnummeret «Mat, fristende mat» presenterer hun over 100 barn og noen voksne i et sømløst nummer som tar pusten fra publikum. For det er i ensemblenumrene at forestillingen virkelig lever.

Ensemblescenene er høydepunktene i oppsetningen. De er samtidig forestillingens akilleshel, da overgangen til de langt svakere spillescenene med voksne skuespillere er brutale. Det er lett å bli blendet av at den store Hjertnes-scenen fylles (den er rett og slett stappa!) av ensemblet, og vi røres av entusiasmen og spillegleden hos de mange barna. Men da man presenteres for en håndfull voksne skuespillere i neste scene, så er det en utfordring å holde den enorme energien fra massescenene,  og derved også interessen oppe hos oss som publikum.

Det at Aadne behersker å sette disse ensemblenumrene så bra, – og at hun har valgt et koreografisk uttrykk som i hovedsak er West End-show verdig, er en utfordring for den øvrige regien. Selv om Lionel Barts forestilling er ganske langt fra Charles Dickens´ sosialrealistiske roman, så har andre oppsetninger lagt større vekt på den elendighet og sårbare realisme som Oliver! også inneholder. For det lar seg gjøre, som for eksempel i musikalen «Newsies», hvor regien gir oss både show og realisme. Dette spennet kunne vært større i denne oppsetningen.

Gode barn og ungdom

Hovedrollen Oliver Twist spilles av Hallvard Henden-Leivdal. Han gjør en fin Oliver og fremstår naturlig på scenen. At han noen ganger er unødvendig presset i vokalen, skyldes nok nervøsitet på premieren. Han spiller seg nok både varm og rutinert i løpet av spilleperioden slik at han blir sikrere, også rytmisk.

Per Anders Solli stråler!

Av de øvrige unge skuespillere merker vi oss spesielt tre, hvor Joachim Holseter-Karlsen som Dodger er svært selvsikker. Han er den første karakteren vi virkelig tror på i forestillingen, og han synger, spiller og beveger seg meget overbevisende. Holseter-Karlsen har en naturlig autoritet, og det er tydelig at han koser seg på scenen. Per Anders Solli som kaptein stråler, og hans rytmesans, sceniske tilstedeværelse og komiske talent er svært tydelig.  Av de andre guttene merker vi oss Sondre Steinsland-Larsen som en fin figur i sangen «Jeg gjør alt du vil».

Farlig nært pappfigurer

Selv om voksenrollene noen ganger sjarmerer, så er det altså barna som løfter kvaliteten. Forestillingens ensemblenummer og mange av barna fremstår som så profesjonelle, at det er vanskelig å unnlate å vurdere de voksne rollene på samme skala. Heldigvis følger de voksne opp på en god måte.

Mens Joachim Svendsrød spiller fint ut sin lille rolle som begravelsesagent, tar Monica Hofstedt-Moe ut alt som vulgær kone. Hofstedt-Moe har gitt Mrs. Sowerberry en hysterisk latter som gjerne kunne vært benyttet mer, og hun er en av skuespillerne som virkelig har timing. Erlend Tveite likeså. Han er så sikker i sin rolle som Dr. Clumsy at han til og med improviserer.

Christer Bach synger bra, er en tydelig figur som fortvilet underkuet i de ulike scenene, og har fin tekstuttale. Linn Virik Ranvik er vel stiv i starten, men mykner opp etterhvert og har en fin klang i bryststemmen. Robin Horsgaard-Larsen er rå og upolert i rollen som den skremmende figuren Bill Sykes, og han synger overbevisende og kraftfullt. Utover i forestillingen blir Stefan Mo som Fagin bare bedre og bedre, og han bærer forestillingens andre showstopper «Vurderer situasjonen» på en svært trygg, – og morsom, måte.

Hennes sang er alene grunn til å se forestillingen

Den som virkelig imponerer, er Camilla Blix Hansen i rollen som Nancy. Hos henne er ikke Nancy «bare» en rolle: Hun er Nancy med hud og hår. Tilstedeværelse og samspill med Mr. Sykes, og en karakteristisk musikalstemme som virkelig skinner i showstoppernummereet «Jeg vet han trenger meg».  Bare hun får orden på armene (hun trenger virkelig ikke understreke hvert ord), så er hennes sang alene grunn nok til å se forestillingen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Sandefjord teaterforening/Oliver! (23.10.15) © kulturell.no

Musikal som revy

Lionel Bart har gitt både regissør og de voksne skuespillerne en stor utfordring. I Oliver! sees de voksne gjennom barnas øyne, og således er ikke uventet at regissør Frode Aleksander Rismyhr med få unntak fremstiller karakterene som karikerte figurer. Kostymer, hår og sminke forsterker dette.

For bevares: Vi har sett det før. Barnehjemsbestyreren Mrs. Hannigan (Annie) og vertshusparet Thénardier (Les Miserables) er også slike figurer. Men disse rollene blir (som oftest!) spilt med både varme og kunnskap. I denne oppsetningen fremstår de voksne skuespillerne altfor ofte som lettbente revykarikaturer, og det uten at man kan forvente at amatørskuespillere verken har nok kunnskap eller erfaring til å fylle slike sko. De gis et komisk uttrykk, og det krever ikke minst perfekt timing hos både regissør og skuespillere for at det skal fungere.

I mange scener blir de voksne stående igjen som pappfigurer. Dette er spesielt tydelig i jaktscenen, forestillingens dramatiske høydepunkt, som på premieren dessverre falt litt sammen.

Regigrep bryter konsentrasjonen

De slapstick-lignende scenene trenger å strammes opp betydelig, og det er en uting med publikumsfrieri hvor skuespillerene helt tydelig henvender seg til publikum (og orkestergraven). Det er et regigrep som bryter konsentrasjonen både på scenen og i salen, og som er et betydelig stilbrudd i en musikal som Oliver! Dette burde vært luket ut av en forestilling som ellers er godt gjennomarbeidet.

Det er også beklagelig at Fagin er gitt den «norske» uttalen Fæggin. Alle andre personnavn i forestillingen uttales korrekt, og da burde også Fagin bli uttalt riktig, – som Faigin, altså.

Oliver! er oversatt til norsk av Klaus Hagerup. Oversettelsen fungerer bra, med ett unntak: «Guuuuutt til salgs» er en skikkelig skivebom hvor Hagerup burde anstrengt seg mer for å finne en bedre gjendiktning. Hagerups navn er dessverre utelatt i programmet, som ellers gir opplysning om det meste i produksjonsstabens bakgrunn.

Bunnsolid orkester

Lionel Bart sin orkestersats er svært rik, og orkesteret skal illudere alt fra Gilbert&Sullivans operettestil til jødisk kletzmer. Dette gjør de på en overbevisende måte.

Musikerne kunne steppet inn som teaterorkester på et hvilket som helst profesjonelt teater

De 11 musikerne i orkestergraven kunne steppet inn som teaterorkester på et hvilket som helst profesjonelt teater i verden. Bjørn Olaf Olsen gjør nok en solid innsats som påpasselig og myndig orkesterleder. Han har dessverre ikke gjort plass til strykere i denne oppsetningen, noe som sikkert har med økonomi og prioriteringer å gjøre. Men kanskje neste gang?

Og selv om det er uvanlig å trekke frem enkeltmusikere i et teaterorkester, så bør publikum merke seg Ane Pedersen på klarinett. Hun beriker orkesterklangen med sin «kletzmer»-klarinett gjennom hele forestillingen, og det topper seg i nummeret «Vurderer situasjonen» i 2. akt. Bravo!

Kristina Gidefelt Olsen må ha vært svært nøye med tekstuttalen i sin innøving av sangene. Ensemblet, og spesielt barna spytter konsonanter så det er en fryd. Her har mange profesjonelle voksenensembler mye å lære!

God teknisk produksjon

Koreograf Aadne og regissør Rismyhr roser ensemblet for deres tålmodighet og tilstedeværelse i programmet, og dette er nok en viktig grunn til at ensemblenumrene fremstår som så helstøpte. Rismyhr og Aadne har fremelsket ensemblets spilleglede slik at det omtrent spruter over scenekanten.

Ann-Kristin Hansen har ansvaret for kostymene, og i etterkant av forestillingen får vi vite at det finnes mer enn 6.000 kostymer (som vel menes kostymedeler?) Uansett: Med et slikt stort antall, unnskylder vi vi bedre at Hansen har valgt å sette bunadssko på flere av herrekostymene, og at ikke alle har fått sko på seg i utenumrene på Londons torv. At flaska på Mrs. Sowerberrys stav er festet med duct tape er vel ikke helt 1830-tallets London heller. De mange kostymene i riktig tidskoloritt gjør allikevel at vi unnskylder dette: Nydelig vaskejenter, tøffe gategutter, matrosdresser, sirkuskostymer, kjoler og dresser av alle slag er rett og slett blendende. Sminkeansvarlig Randi Svanes har hatt en sikker hånd med sminken, selv om fattighusbarnas perfekte hvite perlerader ikke er helt tidsriktige til 1800-tallets London.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Sandefjord teaterforening/Oliver! (23.10.15) © kulturell.no

Sandefjord teaterforening/Oliver! (23.10.15) © kulturell.no

Jarle Hems scenografi er både effektiv og praktfull. Vakre baktepper illuderer London, og scenen forandres fra barnehjem til Londons gater på (nesten) et blunk. Dyktige inspisienter og scenearbeidere bidrar til at de aller fleste overganger glir sømløst inn i hverandre. Store og små rekvisitter understreker de ulike miljøene, – og det er til og med gitt plass til levende høner i bur. At kubbestolen er en plankekrakk er en bitteliten detalj som burde vært fikset på.

Den øvrige tekniske produksjonen er svært solid. At det er noen små innkjøringsproblemer på lyd skyldes nok at premieren var den første fulle gjennomgang av forestillingen, og det regner jeg med at lydansvarlig Bjørge Trudvang ordner opp i.  Fra der jeg satt var balansen mellom orkester og scenen noen få ganger ikke helt optimal, og orkesteret kan med fordel dras ned i volum de stedene hvor de underscorer tekst på scenen. Ragnar Horntvedts lysdesign fargelegger forestillingen på en flott måte, og han sper på med både snø og London-tåke der det trengs.

Fortjent trampeklapp

Et premierepublikum er alltid spesielt, og denne premieren skilte seg heller ikke ut. Mer enn halvparten av salen var foreldre, slekt og venner av ensemblet. Da får vi heller bære over med at det ble vel mye trampeklapp underveis i de enkelte numrene, som ødela både konsentrasjon og som medførte at vi ikke hørte teksten som ble sunget. De 5 minuttene med stående applaus under den avsluttende applausmusikken var iallefall velfortjent for både hovedroller, ensemble og produksjonsstab.

Sandefjord Teaterforenings oppsetning lykkes i stor grad takket være imponerende ensemblejobbing og en solid produksjon. Teaterforeningen, regissør og koreograf skal ha stor takk for å ha introdusert så mange barn for gleden av å stå på en scene og fortelle en historie i tekst og musikk! Sandefjordinger og vestfoldinger bør kjenne sin besøkelsestid.

 

FLERE BILDER FRA FORESTILLINGEN (ALLE © kulturell.no)

 

P1100630P1100661P1100686P1100693P1100787P1110112P1100931 P1100818

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

Terningkast: 5

Bilde som illustrerer terningkast 5

Imponerende ensemblenummer, flott orkester og gode enkeltprestasjoner i Sandefjord Teaterforenings oppsetning av Oliver!

Oliver!

Sandefjord Teaterforening
Hjertnes, Sandefjord
23. oktober 2015 (premiere)
Publikum: ca 750 (fullt)
-----
Manus, sangtekster og musikk: Lionel Bart
Norsk oversettelse: Klaus Hagerup
-----
Regissør: Frode Aleksander Rismyhr
Koreograf: Trine Lise Aadne
Repetitør: Kristina Gidefelt Olsen
Musikalsk leder: Bjørn Olaf Olsen
Scenografi: Jarle Hem
Lysdesign: Ragnar Horntvedt
Kostymer: Ann-Kristin Hansen
Sminkeansvarlig: Randi Svanes
Rekvisitter: Heidi Ødegård/Tone Mette Baann Eftang/Tove Anholt
Lyd: Bjørge Trudvang
-----
Med: Hallvard Henden-Leivdal, Stefan Mo, Joachim Holseter-Karlsen, Camilla Blix Hansen, Robin Horsgaard-Larsen, Christer Bach, Linn Virik Ranvik, Laila Hanne Olsen, Joachim Svendsrød, Monica Hofstedt-Moe, Maya Oddenes, Alberg Greger, Mikkel Larsen, Per Anders Solli, Sondre Stensland-Larsen, Susanne Elise Ruud, Marianne Lindgaard-Bertsen, Morten Ertsås, Pelle Eriksen, Erlend Tveite, Eva Skatteboe m.fl.

– Få det til å låte!

Tusenvis av øvetimer skal krones med en oppføring på under 30 minutter.


Ingen spøk!

Janitsjar-NM er ingen spøk. Kanskje nettopp derfor det er så moro.


Stillhet

Noen ganger er dette det eneste du trenger. Stillhet.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits