Tilbake

Kategori: Sceneliv

– Samfunnsstøtter suger big time!

Oppgradert Ibsen skårer i Sandefjord.

En forfriskende oppsetning av "Samfunnets støtter" med modige valg, dyktige skuespillere og solid produksjonsteam, som minner oss om hvor bittermorsom Ibsen faktisk kan være.

Mange har merket seg Ibsen-sitatene som er lagt ned i fortauet på Karl Johan, og jeg har hatt stor glede av å memorere dem på min ukentlige spasertur opp hovedstadens paradegate. Det ene sitatet fra Samfunnets støtter (forøvrig det eneste som er funnet verdig) rant meg i hu da jeg gikk ut fra Riksteatrets utmerkede forestilling i Sandefjord onsdag kveld:

– Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter! Gjør oprør mot dette.

Det er den særdeles underkuede Frk. Bernick, i Ida C. Klems utmerkede tolkning, som sier dette. Og hun utløser med denne tirade spontan applaus fra salen i det hun skjeller ut både menn og samfunn mot avslutningen av 2. akt. Rollen Martha Bernick representerer selve essensen i regissør Peter Langdals oppsetning av Ibsens stykke. En forfriskende oppsetning, med modige valg, som også minner oss om hvor bittermorsom Ibsen faktisk kan være.

Henrik Ibsen og Samfunnets støtter

Ibsen var allerede en etablert dramatiker da han i løpet av fem år (1877–82) utga fire av sine mest kjente realistiske dramaer: Samfunnets støtter, Et dukkehjem, Gjengangere og En folkefiende. Selv om det første stykket var en enorm suksess i sin tid, så er de tre siste stykkene spilt vesentlig oftere i vår samtid. Dette kan det være mange årsaker til: Ofte blir det pekt på «Samfunnets støtter» sin problematiske happy ending.

Stykket er lagt til en småby (Grimstad?), og den nye tid banker på døren. Konsul Bernick har slått seg opp på skipsfart, men investerer nå i jernbanen. Hans tilværelse og suksess er (litt komplisert) bygget på en løgn, og konsulen viser seg å ha alt annet enn rent mel i posen. Det er faktisk ganske så ille, at alle i hans omgivelser, både de som flyktet fra byen for 15 år siden og de som ble værende, er berørt av hans bedrag.

Tempo, tempo, tempo!

Det er få, om noen, dødpunkter i forestillingen. Det skal selvsagt Ibsen ha kred for, men den danske regissøren Peter Langdal sin bearbeiding oppleves som forfriskende. Han har kuttet i språklige detaljer som vi i dag kunne hatt vanskeligheter med å forstå, – han har forenklet og derved også tydeliggjort handlingen, og han har ommøblert stykket varsomt. I alt som er foretatt ligger ønsket om tempo og action. Rytmen i stykket er svært god, og det blir særlig tydelig i forestillingens andre del, i det øyeblikk det møysommelig oppstablede korthuset til konsul Bernick begynner å rase sammen.

Kim Haugen. Samfunnets støtter/Riksteateret 2015. Foto: L-P Lorentz

Kim Haugen. Samfunnets støtter/Riksteateret 2015. Foto: L-P Lorentz

Konsul Karsten Bernick er stykkets sentrale midtpunkt. Riksteateret har i denne oppsetningen rollebesatt hele to Bernick-er: Henrik Mestad i 1. halvdel av spilleperioden, og Kim Haugen i 2. halvdel. Turneen er kommet til Sandefjord, vi nærmer oss avslutningen av turneen, og det er Kim Haugen som trer inn på scenen.

Fra første stund etablerer han seg som en meget sterk karakter. Naturligvis en løgner, manipulator og kjeltring, men Haugen lar også den stadig stigende fortvilelsen hos Bernick være til stede allerede fra sin første scene. Det er fascinerende å både se og lytte på Haugen. Hans kroppskontroll, fra spradende førsteborger til superstressa nervevrak, er en fryd å bevitne. Hans kontroll over språket, hvor han ikke bare vektlegger enkeltord, men også deler av enkeltord for å få frem ulike betydninger, er frapperende. Haugens konsul snakker ikke bare om «– ideen om en stor industri», men «id-Een om en stor in-DU-STRI». Han raser gjennom teksten da det er behov for rasing, noe som medfører at vi som publikum blir svært oppmerksomme på hans stopp og dvelen i andre passasjer.

Kim Haugens fortvilelse er alene grunn til å se forestillingen.

I en meget sentral scene i siste akt, mesterlig bygget opp av Ibsen, er det en reell fare for at konsulen og sin slue plan med et uhell har bidratt til sin eneste sønns forlis og ulykke. Kim Haugens fortvilelse ligger tykt utenpå vesten, og er alene grunn til å se forestillingen.

Sterke kvinner

Kvinnerollene i Samfunnets støtter er svært interessante. Selv om det ikke er lengre enn 140 år siden stykket ble skrevet, så fremstår kvinnene ved første øyekast (og mennene som spiller kvinner i første scene) som svært grunne og tankeløse. Vi aner gradvis at alt ikke er som det skal være i konsulens rike utover i 1. akt, men det er først ved introduksjonen av Lona Hessel, Fru Bernicks halvsøster, at handlingen skyter fart. Iren Reppen entrer småbyen etter 15 år i Amerika. Med en tillagt amerikansk tykk R (som heldigvis forsvinner i løpet av forestillingen), delvis nordnorsk dialekt (som også delvis forsvinner), representerer hun en av Ibsens fremtidige kvinner: Fri og selvstendig.

Reppen gir umiddelbare assosiasjoner til en annen sterk tidligere Bergens-ordfører, men blir for utydelig i starten til at hun etterlater noe helhetlig inntrykk. Da er Betty Bernick, spilt av Anne Ryg, mer enkel å forstå i sin transformasjon fra underkuet kvinne, til elskende kone i stykkets (ommøblerte) sluttscene.

De to personene som fremstår tydeligst som hele personer, er Marta Bernick og Dina Dorf, spilt av Ida C. Klem og Julie Støp Husby. Sistnevnte, som Dina Dorf, har perfekt kontroll på sin overnervøse unge dame. Hun har lagt stemmen til Dina relativt høyt, og gjennom hennes kortpustete og yndige vesen, fremstår hun som den perfekte unge dame. Fra Ibsens side fremstilles hun kokett, men samtidig emosjonell; forelsket, men samtidig fornuftig. Julie Støp Husby er Dina Dorf med hud og hår, og hennes sterke replikk hvor hun «først vil bli noe selv», før hun kan bli Johans hustru, må han bare, slukøret, ta til etteretning. Ikke rart han vil ha henne, forresten. Rollefigurenes erotiske dragning mot hverandre, er svært tydelig.

Jule Støp Husby og Nils Golberg Mulvik. Samfunnets støtter/Riksteateret, Foto: L-P Lorentz

Jule Støp Husby og Nils Golberg Mulvik. Samfunnets støtter/Riksteateret, Foto: L-P Lorentz

Ida C. Klem har gjort en svært betagende innstudering av Frk. Marta Bernick. Hun har et forpint uttrykk gjennom store deler av stykket, og hadde det ikke vært for hennes innstuderte gule puffermer og tidvise slapstick, så ville vi neppe lagt merke til henne fra starten. Men det gjør vi til gangs etterhvert. Klem sin gjengivelse av Martas bunnløse forelskelse i Johan, som har holdt henne i live de siste 15 år, er meget troverdig, og jeg tar meg selv i å heie på Marta. Da hun bryter sammen, og skjeller ut både det trange samfunnet hun er en del av, og menn generelt, medfører dette stor applaus i salen. Oisann: Vi var visst flere som heiet på Marta!

Hele spekteret av menn

I konsul Karsten Bernicks skygge finner vi en rekke menn. De representerer hele spekteret: Fra tøffelhelter, via hverdagshelter til Don Juan´er. Den første vi stifter bekjentskap med, er Per Christian Ellefsens Hilmar Tønnesen. Ellefsen/Tønnesen vandrer rundt i salen allerede i det publikum kommer inn, og tilbyr gratis programmer til «de som ser ut som å være mindre formuende». Han forsikrer seg også at vi som sitter litt lengre bak i salen «ser bra», før han kommer seg opp på scenen i det stykket skal starte.

Per Christian Ellefsen er en eminent skuespiller. Hans tolkning av den forsiktige og huffende Ellefsen er en sann fryd. Så streng mot unge Olaf som er under han på rangstigen, så nedlatende mot borgere på avstand,- og så underdanig straks han blir direkte konfrontert av Lona. Ellefsen viser oss sin skuespillerkunst og komisk timing, og det gnistrer i samspillet mellom han og Kim Haugen i deres scene i 2. akt. Rollen er et nødvendig pustehull, og Ellefsen akkurat hvor mye (og hvor lite!) som skal til og hvor replikken skal plasseres for å være i rytme med de øvrige på scenen.

Både kvinner og menn misunner John sitt bramfrie indre og ytre.

Den sjarmerende Johan («John») Tønnesen spilles av den like sjarmerende Nils Golberg Mulvik. Mulvik har et vinnende vesen, og både kvinner og menn på scene (og i salen, vil jeg tro) misunner John sitt bramfrie indre og ytre. I likhet med Lona Hessel, ønsker han å lufte ut småbyens trange forhold, og blir etterhvert mer sentral enn han ønsket å være. Hans overgang, fra den cowboyaktige entreen til han sitter i stolen og erkjenner sin elskedes behov for å være noe mer enn en hustru, er merkbar.

Martin Lotherington gjør en interessant figur av adjunkt Rørlund, både i sin etter eget forgodtbefinnende harme, og i sin overveiende komiske gestalt («I am not an Pastor, I´m an Adjunkt!»). Vi synes faktisk synd på denne pappfiguren av en mann. Daniel Karlsson som fullmektig Krap legger lag på lag i sin enkle replikk hver gang den gjentas: «– Det står altså fast at Indian Girl seiler i morgen?» Og vi føler alle med hans fortvilelse over konsulens beslutning. Men ser samtidig hans feighet i å unnlate å stoppe skipet som er dømt til å gå under. Skipsbygger Aune er også en av de fortvilte. John S. Kristensen er bestemt leder i arbeidskonflikten med sin sjef konsulen, og gir den nødvendige klangbunn for Aunes desperate beslutning, men også hans lettelse da tilfeldigheter endrer hans skjebne mot slutten av stykket.

Sist, – og yngst–, møter vi Victor Berg som konsulens sønn Olaf Bernick. Multitalentet Berg studerer piano på Barratt-Due, så det er ikke uventet at han begeistrer oss med sitt pianospill (også det som er mimet?), og sin tilstedeværelse på scenen. Berg er ung, skal være ung, og skuespiller med ungdommelig begeistring, altså noe uferdig, men får absolutt godkjent for sin debut på scenen.

Solid produksjon

I tillegg til solide skuespillerprestasjoner, må scenografi og kostymer trekkes spesielt frem. Scenebildet til Nicolai Spangaa fungerer meget bra, og viser igjen at enkle løsninger ofte er en vel så effektiv undertekst som det mer kompliserte. I første scene er det kun en enkel vegg med én dør (som vi ser), en platting, et gammelt piano med en seilskutemodell på. En skinnstol, en lampe, noen sorte stoler. Og en merkelig moderne (1980-talls?) støvsuger. Støvsugeren underbygger forøvrig andre regigrep hvor både tid (samtalen dreier seg om seilskuter og dampskip,– og de bruker plutselig mobiltelefon) og sted delvis viskes ut.

Han leker med vår oppfatning av inne og ute.

Plattingen, som mellom (de opprinnelige 4) aktene gradvis heises opp, er både flott og foruroligende. Ibsens gradvise avdekking av konsulens svik og løgn, blir understreket av at gulvet heises opp. Eller er det kanskje heller hele kretsen rundt konsulen som synker ned?  Vi beveger oss etterhvert på undersiden (og innsiden) av elendigheten, både i stue og i skip. Scenograf Nicolaj Spangaa har også utformet et scenerom hvor vi både er inne og ute, og på slutten leker han med vår oppfatning av inne og ute slik at vi er begge steder samtidig.

Kostymedesigner Karin Betz skal ha ros for et stort spenn i sitt uttrykk. En liten unødvendig detalj er indianerfjærene til Olaf, som jeg mener er særdeles upassende, men som et tidsbilde på 1870-årenes Norge får det passere. Da har jeg mer hengivenhet for de underskjønne kjoler til Dina Dorf og Betty Bernick, via den mer rufsete «amerikanske bekledning» til Lona Hessel, og for den ytterst korrekte oppdressing av konsulen. Hun understreker også konsulens stilling meget nøyaktig ved den antydning av rødt fôr som han har i sin jakke. Bravo!

Lysdesigner Marianne Thallaug Wedset sprer diskrete farger til de ulike stemninger på scenen, og bruker effektlys så sparsomt at det fungerer som, ja, nettopp: En effekt. Virkningsfullt uten å være påtrengende. Fra dag/natt, til spot´er der hvor det virkelig har betydning. Meget smakfullt. Nils Wingerei har ansvaret for lyden, og den fungerer fortreffelig, både som kontentum av alt fra høner, vann, sjø og vind, til bakgrunnsmusikk og tale.

John S. Kristensen, Julie Støp Husby, Ida C. Klem. Samfunnets støtter/Riksteateret 2015. Foto: L-P Lorentz

John S. Kristensen, Julie Støp Husby, Ida C. Klem, Victor Berg, Anne Ryg, Per Christian Ellefsen. Samfunnets støtter/Riksteateret 2015. Foto: L-P Lorentz

En ny Ibsen?

Regissør Peter Langdal har ønsket å fornye Ibsen, og han har gjort små, men svært virkningsfulle bearbeidelser av det opprinnelige skuespillet. Ord og begreper som nok er fremmede for oss i dag, er oppdatert til dagens talemål. At Lona Hessels amerikanske R og «dialekt» ikke er helt vellykket, veies opp av at Olaf i sin lek er lagt engelske gloser i sin munn. Langdal presenterer en forestilling som står nærmere amerikansk sit-com enn tradisjonelt taleteater, og det gjør oppsetningen som helhet underholdende og mer gripbar for et ungt publikum. At aktuelle politiske problemstillinger forsvinner i påfunn og tempo, gjør ikke så mye. Regissøren presenterer levende teater som både appellerer og interesserer. Selv scener med pirrende erotikk har han funnet plass til.

Langdal plasserer skuespillerne på scenen i det publikum kommer inn i salen, og etablerer således en nødvendig kontakt mellom sal og scene fra første stund. I Sandefjord åpnet forestillingen ved at skipsbygger Aune slo i messingrekkverket så det sang. Attention! Slik får man naturligvis publikums oppmerksomhet. At han så velger å bryte konsentrasjonen både hos skuespillere og hos publikum, ved at konsul Bernick mot slutten går ut i salen og forærer kaffeserviset til en av publikum, er derimot helt unødvendig og etter min mening en uting.

Litt tilfeldig sammenrasket musikk

Det er beklagelig at Langdal ikke har viet musikken mer oppmerksomhet. Vi presenteres for et svært variert utvalg av musikalske påfunn, hvor langt fra alle er vellykket. Pianoakkorder og klassiske perler, charleston fra reisesveivegrammofon, sirkusmusikk, banjo, joik (?), og den helt retningsløse og etterhvert banale dype tonen som ligger under altfor lenge. Stykket har svært dyktige fagpersoner på de andre områdene, og det ville vært meget interessant å se hva en komponist med kunnskap om teater kunne gjort for forestillingens helhet. Slik lydbildet fremstår, er det både forstyrrende og forvirrende. Balansen mellom f.eks. scenografiens kraftfulle og svært kompetente uttrykk, og det som fremstår som litt tilfeldig sammenrasket musikk, er ikke tilstede. Det er synd.

Det som Langdal derimot behersker, er rytme. Forestillingen som helhet er svært forfriskende. Tempo, rytme og balanse, både innad i den enkelte scene, mellom scenene og i stykket som helhet, fungerer meget bra. Det er ikke et dødt øyeblikk! Ensemblescenene er regissert som de transportetapper de i realiteten er, mens de mange scenene hvor vi møter to skuespillere i dialog, blir vi stadig mer forventningsfull til. Og regissørens forsiktige flytting av dialog på slutten, fungerer godt som en naturlig epilog til det dramatiske høydepunktet.

Publikum i Sandefjord ga ensemblet velfortjent applaus, og vi merket oss en svært fortjent sterkere applaus for Sandefjords egne Julie Støp Husby.

Så går vi ut i høstkvelden med sterke inntrykk av enkeltprestasjoner, ensemble og produksjonskvaliteter, og et forfriskende møte med gamle, unge Ibsen som fremdeles minner oss om at såkalte samfunnsstøtter, ja de kan virkelig – for å bruke et ungdommelig uttrykk – suge big time!

Applaus. Samfunnets støtter/Riksteateret. Sandefjord 11.11.15 ©kulturell.no

Applaus. Samfunnets støtter/Riksteateret. Sandefjord 11.11.15 ©kulturell.no

——

Lyst til å lese mer? Her er et interessant kapittel om Ibsen rundt den tiden har skrev Samfunnets støtter:

Det store ved Ibsens dramatikk

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

Terningkast: 5

Bilde som illustrerer terningkast 5

Peter Langdal utfordrer en tradisjonell fortolkning av Ibsen i en tour-de-force oppsetning av Samfunnets støtter.

Samfunnets støtter

Hjertnes kulturhus, Sandefjord
Turnéoppsetning av Riksteatret
Onsdag 11. november 2015
Publikum: ca 400

----

Skrevet av Henrik Ibsen (1828–1906)
Utgitt i 1877

----

Konsul Karsten Bernick: Kim Haugen
Fru Betty Bernick: Anne Ryg
Olaf Bernick: Victor Berg
Frøken Martha Bernick: Ida C. Klem
Johan Tønnesen: Nils Golberg Mulvik
Lona Hessel: Iren Reppen
Hilmar Tønnesen: Per Christian Ellefsen
Adjunkt Rørlund: Martin Lotherington
Dina Dorf: Julie Støp Husby
Fullmektig Krap: Daniel Karlsson
Skipsbygger Aune: John S. Kristensen
Fru Rummel: Iren Reppen
Fru Holt: Nils Golberg Mulvik
Fru Lynge: Daniel Karlsson
Grosserer Rummel: John S. Kristensen
Kjøpmann Vigeland: Daniel Karlsson
Kjøpmann Sandstad: Nils Golberg Mulvik

Regi og manusbearbeidelse: Peter Langdal
Scenograf: Nicolaj Spangaa
Kostymedesigner: Karin Betz
Co-designer kostyme: Henrik Børgesen
Lysdesigner: Marianne Thallaug Wedset
Lyddesigner: Nils Wingerei
Dramaturg: Tine Thomassen
Regiassistent: Pernille Skaansar
Produsent: Rebecca Mathisen

----

Forestillingen er på turné frem til 30. november, og presenteres på Nationaltheatrets Ibsenfestival høsten 2016. Mer informasjon på www.riksteateret.no

- Til å ta og føle på

Noen hevder at musikk er en abstrakt kunstform. Men lørdag kveld var den både til å ta og føle på.


Dette må du vite

Den dagen korpset ditt skal spille på NM. Det er den dagen det meste annet i livet ditt slutter å eksistere. Og om du har lyst til å prøve ut både nerver og stamina, så er NM noe for deg.


- Godt det er lenge til NM!

Han visste godt hva han sa. Dirigenten vår. - Godt det er lenge til NM, lissom. Vi visste at det bare var noen dager igjen. Og alle i korpset kjente at pulsen steg.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits