WOW! Min aller første opplevelse med Mariss Jansons og Oslo-Filharmonien midt på 80-tallet. Jeg hadde aldri hørt noe så bra før! Noe som grep meg så til de grader. Tsjajkovskij! Hvilken styrke i blåserne. Varme i strykerne. Presisjon i slagverket! Alt spilte sammen på en magisk måte.

Bevares: Jeg var ikke den eneste som mente det. Det ganske ukjente orkesteret var lagt merke til i internasjonal presse. Anmeldere skrev at Oslo-Filharmonien hadde satt en ny standard for Tsjajkovskij-innspillinger. En ny standard. Det sier ikke lite da man vet at de mest kjente orkestre i Europa og Amerika knivet om slike anmeldelser. Og så kom orkesteret fra Europas randsone, så og si fra iskanten, og feide de andre rett av banen.

Som fersk musikkstudent på Toneheim var det ingen vei utenom. Jeg ble stormforelsket i Oslo-Filharmonien.

De bolde kvinner og menn i Oslo-Filharmonien. Foto: Trygve Indrelid

Nye tolkninger, ny teknologi

Tidligere i dag ble det offentlig at Oslo-Filharmonien har vunnet Sibeliusprisen for 2015. En meget anerkjent pris, som orkesteret får for sin nære tilknytning til finsk musikk og musikkliv. Prisen har tidligere gått til en rekke enkeltmusikere, så det er første gang at den går til en institusjon.

Nyhetsmeldingen som tikker inn på mobilen min får meg til å huske mitt første møte med Filharmonien. Som ikke var i konsertsalen, men gjennom deres innspillinger av Tsjajkovskij.

Og denne gang ikke på plate, altså vinyl-LP, men på CD. Det vi da mente var et fantastisk fremtidsmedium for lyd. Som en av mange musikkstudenter var det ikke uventet at deler av studielånet gikk til et nytt anlegg. CD-ene måtte jo ha det aller beste! NADs legendariske forsterker 3020 og en helt ny boks i rack-et:  Yamaha CD-spiller.

Oslo-Filharmoniens legendariske innspillinger av Tsjajkovskijs symfonier ble innkjøpt. 4. og 5. symfoni utgitt på selskapet Chandos. Et myteskapende sort/hvitt bilde av Mariss Jansons på innsiden av coveret hvor han, – drømmende, konsentrert, bestemt – virker å holde pusten mens han ber orkesteret spille svakere.

Lyset av på hybelen. Oppvarmet forsterker. Jeg trengte ikke mer da. Lykken var komplett.

I platesamlinga: Oslo-Filharmoniens legendariske innspillinger av Tsjajkovskijs symfonier. (5-er´n mangler! Hvor er den blitt av?!)

Lommepartitur

Møtet med orkesteret i konsertsalen var like skjellsettende. Unge Morten stilte med lommepartitur på hver konsert, og hadde stor glede av å følge Mariss Jansons (forresten: Alle var jo på fornavn med Mariss på den tiden) tolkninger av kjente standardverk for orkester. For meg startet mange konserter på musikkavdelingen på Deichmanske: Høre gjennom dagens program, låne lommepartiturer, spise på Cheese Inn i Vika, og så på konsert.

– Holdt han ikke den fermaten litt lenge? Var den styrkegraden helt korrekt? Jeg var fersk student på Musikkhøgskolen og derved sprenglærd. Tok meg ikke tid til å skjønne sammenhengen mellom notert musikk og utøvd, levende musikk. Og hadde naturligvis barnlig stor glede å «ta» Mariss i tolkninger som var anderledes enn notert i mitt lille lommepartitur.

På Metropolitan Opera i New York har jeg sett studenter sitte med partiturer, men i Norge er mange år siden jeg så det samme. Så den unge musikkstudenten var nok ganske irriterende for sine omgivelser. Skal ikke se bort fra at det kom både hoderystinger og stille sukk fra meg under konserten, både av velbehag og mishag. Og det samme fra de som satt ved siden av meg…

Lommepartitur. Innkjøpt i 1985. 116 kroner. Fremdeles i bokhylla.

Sibelius og det norske

At Oslo-Filharmonien nå får Sibeliusprisen for 2015 er spesielt gledelig. Orkesteret har, både gjennom sine faste finske dirigenter (og andre), vært en god ambassadør for Sibelius. Finske Georg Schnéevoigt var en av orkesterets første sjefsdirigenter, og senere har finnene Okko Kamu og Jukka-Pekka Saraste fulgt i hans fotspor. Sibelius selv dirigerte også orkesteret med egne verker og ulike program ved tre konserter for til sammen ca. 7000 tilhørere, da han besøkte Kristiania i mars-april 1921, leser jeg i pressemeldingen fra Sibeliusselskapet i Norge.

Oslo-Filharmonien (med Mariss) har spilt inn Sibelius sine symfonier nr 1,2,3 og 5 i 1999, og da den plata mangler i samlingen min, finner jeg den på Spotify. Trykker på play, og skvetter i stolen. Svært kjente toner strømmer ut av høyttaleren. Jean Sibelius mest kjente verk: Finlandia.

Ahh… Hvilke minner! Både som tilhører, men også fra den gangen vi spilte den i korpsarrangement. Funker faktisk!  Det blir en pause i skrivinga, og jeg gleder meg allerede til å ta frem øreklokkene og dykke ned i Sibelius´ verden.

Takk til Sibeliusselskapet i Norge for at dere ga prisen til Oslo-Filharmonien, og derved brakte frem gode minner om starten på en kjærlighet som aldri ruster. Gratulerer til Oslo-Filharmoniens eminente musikere!

Og nå: Sibelius 1. symfoni.

——

Bildet på toppen av artikkelen: Akseli Gallen-Kallela [Public domain], via Wikimedia Commons