Tilbake

Kategori: Refleksjoner

Da signaltroppen mistet kongen sin

25 år siden Kong Olav døde

Så kom budskapet. Det budskapet som vi alle var helt uforberedt på og som sendte sorg og grøsninger gjennom kroppene vår. Kong Olav var død.

På TV raste begynnelsen av Gulf-krigen. Bombene smalt og rakettene angrep Irak. Vi var unge. Året var 1991 og jeg hadde akkurat kommet inn i H. M. Kongens Gardes Signaltropp. I Gardeleiren på Huseby hadde vi bare vært en liten uke og vi fikk ikke en gang lov til å kalle oss gardister ennå.

Dagen hadde vært lang og bestått av musikkøvelse, marsjtrening, marsjtrening og marsjtrening. Kun avbrutt av noen korte matpauser og dagens tre romvask med tilhørende avmeldinger og sengestrekk. Det å være i signaltroppen var ikke akkurat den mest avslappende måte å tilbringe militærtjenesten på, men vi var stolte og gjorde som vi ble fortalt.

Etter tre måneder på Sessvollmoen hadde vi lært å kjenne hverandre. Vi 15 som skulle bli kongens egne signalhornister og slagverkere. Merkelig nok var vi blant de raskeste til å ta fra hverandre og sette sammen AG3-en, vi skjøt ganske godt og det var ingen der som marsjerte bedre enn oss. Det å kalle oss elitesoldater følte vi vel var noe overdrevet, men at vi hadde som mål å bli kongerikets stauteste karer var i alle fall sikkert.

Å være i militæret akkurat i det verden bestemmer seg for å bombe Irak var skummelt nok i seg selv. Det at CNN bestemte seg for å sende hele krigen på direkte TV var nytt for oss og skapte en rolig frykt og spenning som vi gjerne skulle vært foruten. Hva skjer nå? Beredskapen var økt, terrorfrykten høyst tilstedeværende og frostrøyken satte sitt skumle preg på det hele. Det var kaldt denne torsdagskvelden. Veldig kaldt. Og kaldere skulle det bli.

Der satt vi da. På tampen av dagen, som vanlig pussende på hovedstadens blankeste sko og med en skamklipt tre millimeters hårmanke. På kuben, det var det vi kalte kasernen vår, stod TV på og praten gikk lett før rosignalet skulle lyde. Vi var åtte unge karer på rommet og vi forberedte oss så godt vi kunne til morgendagen. Men morgendagen skulle bli veldig annerledes. For på det tidspunktet så hadde vi allerede mistet kongen vår. Men det visste ingen.

Så kom budskapet. Det budskapet som vi alle var helt uforberedt på og som sendte sorg og grøsninger gjennom kroppene vår.

Kong Olav V var død.

Vår egen folkelige konge som vi var satt til å beskytte og som vi skulle representere, var ikke mer. Den kongen som hadde symbolet sitt på uniformene våre, instrumentene våre og hattene våre. 87 år gammel ble han og han døde på Kongsseteren kl 22.20, nære den naturen som hadde betydd så mye for han.

I Gardeleiren, i kuben til 5. gardekompani, stod det 15 unge menn og så på hverandre. Triste, overrasket og vettskremte.

Nyhetsankeret leste minneord. Bilder av kongen vår og livet hans sveipet over skjermen. Stemningen var så usigelig trist og dempet. Vi visste at de neste dagene våre kom til å bli veldig annerledes enn både vi og befalet vårt hadde tenkt.

Og på Slottsplassen var allerede de første lysene tent.

Utenfor snødde det og vi visste ingenting om det som skulle skje med oss. Vi som ikke en gang fikk lov til å kalle oss gardister. Vi som knapt nok hadde hatt på oss paradeuniformen. Vi som akkurat hadde startet på gardeperioden. Hva skal vi gjøre nå?

Etter noen lange minutter kom befalet til oss. De ønsket vel å skape en ro, være tilstede og informere oss litt om det som nå kom til å skje. Men de visste ikke så mye de heller.

Konvolutten i safen til gardesjefen var åpnet og setningen som gjaldt oss var visstnok ikke så lang. «Garden ordner musikk».  Det var sikkert at Garden skulle ha ansvaret for musikken og være en sentral del av begravelsen. Kong Olav var glad i garden sin og de skulle følge han på sin vei til sin siste hvile. Og signaltroppen skulle bidra. Det var oss det.

Spente, triste og slukøret ble vi sendt til sengs, med beskjed om at morgendagen kom til å bli lang og starte grytidlig. Noe den gjorde. Det var ikke så viktig med vasken den morgenen. Den morgenen hvor gardesjefen hadde beordret alle til å stille opp på ekserserplassen. En gardeoppstilling av den triste sorten. Det var stille, kaldt og trist og en snø som dalte lett ned over oss alle.

Vi var allerede i uniform og hadde marsjert rundt på grunnplan og også fått øvet oss gjennom det som nå skulle skje. Vi som ikke en gang var gardister skulle spille for hele garden, gardeledelsen og være en sentral del av den seremonien som nå kom. Det var skummelt, ukjent og alvorspreget. NRK var der også.

Hundrevis av sorgtunge unge menn i uniform, preget av stunden og alvoret. Det var verdig og en opplevelse som har brent seg fast i minnet til oss alle. Vi visste at nå startet treningen og det ville bli stilt store krav til oss alle.

På Slottsplassen brant lysene i den mørke vintermorgenen. Blomsterhavet, folkemengden og stillheten rådet utenfor slottet. En konge hadde forlatt oss og vi hadde fått en ny. Og vi hadde brått blitt gardister.

 

marsjere

Paradetrommer_smal

Johnsen på slottsplassen

Erik Rastad Erik Rastad

Et relativt langt og energisk liv innenfor kulturen, med en hovedsti langs det frivillige musikklivet. For tiden består det kulturelle engasjement mye av å arrangere konserter, være korpspappa og styrearbeid ved en musikkfolkehøgskole – og skrive her.

Grease – musikalen i bilder

Musikalen Grease som er satt opp på Chateau Neuf er en energibombe av et show. Dyktige artister, scenisk storslått og masse energi!


Musikkfellesskap i hundre år

Utenfor den reservebenken som ingen av oss har sittet på har vi diskutert om alle snakker korps, om korps er kult – og om spillegleden og fellesskapet. En hobby for livet.


Murmures des Murs – magisk illusjonsteater

«Det var magisk», sa 10-åringen. «I dag føler jeg meg kulturell», sa politikeren. «Forstod du hvordan de gjorde det?», sa 13-åringen. «Fantastisk», sa kulturkollegaen.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits