Korpset har vært med før, og vet alt som skal skje. Er det rart at vi er spente?
Den sitrende spenninga. Selv om vi vet det fra før.
Vet hvordan opplegget er. Det er fredag og Sandefjord musikkorps skal spille i 1. divisjon i Norgesmesterskapet for janitsjarkorps.
Vi samles i resepsjonen på hotellet på ettermiddagen. Noen tidlig ute. Andre musikanter enda litt preget av tåken på Torp i går kveld. Som gjorde at de ikke kom seg til Trondheim, men måtte (nesten) busse til Kristiansand. Og så ble det vendereis til hotell Atlantic. I Sandefjord. Sandefjordinger som overnattet på hotell i Sandefjord. Vel… Det ble noe ut av det også. Men det er en annen historie.
Nå er klokken straks 16.31 og det er én time til vi skal spille de første toner på scenen i Olavshallen. Terje mener at det ikke holder med en enkel windsor som slipsknute. Den må være dobbel når det er NM.
Korpsånd: Waldhornisten re-knytter slipset til klarinettisten.
En roper. Kanskje det var meg – Husk lemigitasjon. Alltid like artig. Joda. Noen ler litt nervøst. Alle kjenner på alvoret. Nå er det ingen vei tilbake.
Og i dag starta det hele klokka 10.00.
Siste prøve
Det er tidlig på mårran fredag. I år skal vi ha siste gjennomkjøring i den ærverdige Metodistkirken, bare noen steinkast fra hotellet. Stolene er allerede satt opp da vi kommer, og ved opptelling er vi 44 musikanter. Nesten fulltallige.
Robert starter oss med lange toner. Bb-dur natura. Halvtone nedadgående. Fart på lufta. Presisjon. Det vi har øvd på hver eneste øvelse. Deretter noen takter på vårt feel-good-stykke: October. Morgan er solist i midtpartiet og spiller så nydelig at vi blir helt varme innvendig. Go go juff, lissom! Robert spøker med at om solistene spiller så bra, så skal de få lov til å stå!
Vi smiler. Naturligvis spiller solistene i korpset bra. Og vi er veldig stolte av dem.
Sandefjord musikkorps i Metodistkirken. Klokken 10.00 fredag morgen. 7,5 time før NM.
Øving og terping på alle tre stykkene. Alt sitter jo egentlig nå. Vi kan det. Men kan vi det godt nok? Det er vanskelig å si ettersom det dukker opp slurvefeil på øvelsen som ikke har vært der før. Enkle passasjer som ikke er så enkle lengre.
Musikken gjaller i kirken. Det er ikke lett å høre hverandre med så mye etterklang. Men vi gjør vårt beste, og selv om dirigenten må gjenta seg selv «- og er vant til det…», så er det noe trygt i det også. Vi skal jo vise frem for dommerne og publikum hvor langt akkurat vårt korps har kommet – og så får vi håpe at det holder.
Siste informasjon fra arrangørene i det vi pakker ned. Husk legitimasjon. Vær presis.
Og så er det pausetid frem til 16.30.
Slagverk on the move i Trondheims gater. Fra Metodistkirken til hotellet.
Oppvarming
Norgesmesterskapet i janitsjar er en av landets største kulturbegivenheter. Årlig samles det over 5500 musikanter fra omtrent alle landets fylker i Trondheim. Musikantene spiller i nærmere 120 korps, og det konkurreres i 8 ulike divisjoner: 7. til 1. divisjon, og så elitedivisjonen på toppen.
Etter å ha pakket opp instrumentene i garderoben i Olavshallen stiller vi opp i alfabetisk rekkefølge. Alle i korpset skal kontrolleres ved Checkpoint Charlie to etasjer under bakkeplan. Er det riktige personer som er påmeldt som spiller? Eller har korpsene lurt inn en profesjonell som ikke står på lista?
ID-sjekk. Ikke no´juks her, altså.
Vi leter fram ID med bilde og står i lang-lang-rekke. Instrument. Ekstra flis. Pusseklut. Vann. Nakkerem. Munnstykke. Simen og Ole har med seg to instrumenter hver. Hege har pute. Kontrabassisten har med seg egen krakk. Alle sjekker notene: Er alle sidene på plass og i rekkefølge?
NM er et enormt kulturarrangement, og arrangøren, Norges Musikkorps Forbund, har over 150 frivillige i aksjon i løpet av helgen. Det er mange av disse vi møter i Olavshallen i dag. I garderoben, på checkpoint, som vakter. Alle smilende og beroligende. – Tvi tvi og lykke til! ønskes vi på vei inn til oppvarmingsrommet.
Samme oppvarmingsrom som tidligere år. Bomberom-feeling. Et lass med dårlige stoler, vaklevorne notestativer. Robert må vagle seg opp på en ustø forhøyning med kabel og støpsel. Er det for å plugge inn dirigenten, lurer vi?
De første forsiktige oppvarmingstoner klinger i rommet. Alle har sin personlige rutine: Skala, lang tone. Slagverkerne setter seg bakerst og varmer opp på sin måte.
Gutta varmer opp fingre, hender og armer.
Litt mindre etterklang enn i kirken. Men allikevel nok til at vi vet at det blir en overgang å komme inn på scenen i Olavshallen om 30 minutter. Heldigvis har vi etterhvert spilt i så mange ulike lokaler at det ikke skal være noe problem å spille i Olavshallen. Selv om vi ikke har vært der siden forrige NM.
Lange toner. En langsom felles melodi fra det engelske heftet. Fart på lufta. Klang. Presisjon.Vi vet hva det handler om. Alle sammen. Og korpset varmer opp. Det vil si ikke alle sammen.
For som vanlig er flygelet låst, så Lenny får ikke varmet opp i år heller. Hun må se det hele på avstand.
Ingen hadde låst opp flygelet. Lenny stirrer lengselsfullt på korpset som får varme opp…
Brått er den tilmålte tiden over. De siste oppvarmingstoner er spilt. Vi har minnet oss selv på de første taktene i alle tre stykker. Noen bare må løpe på do, andre er stille og konsentrerte.
Opp trappene. Fire etasjer opp. Rundt og rundt. Inn på bakscenen. Her skal vi vel vente? Neida: Plutselig er vi på scenen. Og jada. Vi vet det. Bare ti sekunders stemmetone er tillatt. fem sekunder til treblås og fem sekunder til messing.
Justerer stolene, notestativet. Vi vet hva som skal skje nå.
Konferansieren presenterer korpset og stykkene. Dommerne sitter høyt der oppe på galleriet og har spisset sine ører og sin penn. Er det rart at vi nede på scenen er spente?
Så hever Robert taktstokken.
—
Tidligere artikler fra NM i janitsjar:
Oppdatert 01.04.17 kl 16.50
