Nok en gang kjente jeg angsten for en skitur bre seg. Jeg klamret meg fast til prinsippet om at jeg er en kulturmann – ikke en idrettsmann. Det reddet meg igjen og årets eneste skitur ble en god opplevelse.

Idet jeg festet skibindingen til skistøvlene mine skjønte jeg det. Nå var det ingen vei tilbake og jeg hadde nok en gang blitt overtalt på skitur. Min årlige… Jeg prøver febrilsk å kutte det ned til noe mindre, men gode venner klarer til stadighet å overtale meg.

Jeg liker å kalle meg kulturmann og det forplikter. En kropp som min skaper seg ikke selv og det er få spor av noe som kan trekke assosiasjoner mot årevis i treningsstudio. Men noe er det jo, men jeg holder det stort sett hemmelig og gjør så lite ut av det som jeg kan. Altså ingen ambisjoner om sixpack til sommeren – eller neste sommer for den saks skyld.

Det var en som fortalte meg at det å gå på ski i Norge er kultur. Altså kunne jeg skrive om det under tittelen kultur og komme unna med det. Han har trolig rett, og når jeg ser ut over et vakkert hvitt fjellandsskap i indre Telemark så er jeg tilbøyelig til å nikke samstemmende.

For vakkert er det. Hvitt, vakkert med skinnende snø som glitrer i vintersolen. ÷12 grader og nypreparerte skiløyper som ingen hadde gått i før oss. Vi har kledd oss opp godt og fått noen velmenende tips om hva slags klær som var tingen denne gangen. Så tradisjonen tro så røyk det med et par tusenlapper i forkant av også denne årlige skituren, men fine var vi der vi noe forsiktig nærmet oss oppstarten på det som skulle bli årets første skitur.

Så ble bena mine festet noe nølende til skiene.

En skrekkblandet følelse hvor glatte ski møter den iskalde – og harde – bakken under meg. Et forsiktig skritt frem og ett til. Min yngste sønn ser søkende på meg og med ett går det nok en gang opp for meg hvor like vi faktisk er. Det hele skal starte på toppen av en liten bakke som resten av skikollegiet vårt går til angrep på med den største naturlighet.

Svisj. Der var de nede. Stående. Smilende.

Så snur de seg og ser undrende på oss to på toppen av bakken. Det var da nedtellingen for min del begynte. Bare ti kilometer igjen så er jeg hjemme. En avstand ingen av oss hadde tort å si høyt til yngstemann i flokken, som nå forsiktig begynte nedstigningen mot resten av gjengen. Velmenende råd fra de der nede hjalp ikke på moralen og mitt isende blikk til min kjære samboer ble tolket helt korrekt. [– Nå holder du kjeft og lar meg lide i fred…]. Så han sa ikke noe mer.

Vel så var vi i gang da. Vaklende og usikkert. Går ikke dette litt fortere enn jeg egentlig har kontroll over? Hva gjør det treet akkurat der? Hvordan var det vi egentlig svingte disse pinnene igjen? Nedoverbakken ned til der løypene startet ble forsert lett kaldsvettende. Min unge følgesvenn og jeg hadde allerede fra det tidspunktet en pakt om at vi måtte holde sammen og holde stemningen oppe bakerst i gruppen.

Så gikk vi da. Sakte men sikkert fremover og det nydelige været og den fantastiske fjellutsikten holdt oss sammen og motiverte. Det er ikke så galt dette her. Løypa er snill uten for mange svinger og bakker, og vi i baktroppen holder sammen i vårt eget tempo.

9 km igjen. «Er det langt igjen pappa?». «Ja, gutten min, jeg er redd det er det».
8 km igjen. «Ut av løypa… jeg klarer ikke å stoppe…!!!». «Søren pappa, skjerp deg!»
7 km igjen. «Hvor langt skal vi gå, pappa?». «Halvveis nå sønnen min. Halvveis nå. Du er flink!»
6 km igjen. «Enda en bakke pappa?». «Mmm. Pust. Pes. Det er ikke mange bakker igjen nå…»

Det skjedde når vi var halvveis. Fem kilometer igjen. Det var da kulturen kom til oss begge i baktroppen. Vi måtte hente energi og kraft utenfor de fysiske aktivitetene og det var da musikken kom snikende. Så der gikk vi da. Syngende på den eneste sangen vi kunne utenat begge to. «Teddybjørns vise». Den vi hadde sunget hundrevis av ganger før. Som nattasang. Det føltes mørkt nå også, men søvn var utenfor rekkevidde.

Teddy ble dagens helt

Teddy ga oss kraft og fikk oss til å tenke på noe annet enn nydelig hvit snø, fjellandskap og norsk kulturlandskap. Side om side lusket vi oss videre, lett syngende. Sjeldent har vel en barnesang blitt maltraktert både rytmisk, tekstmessig og intonasjonsmessig som denne.

Min unge følgesvenn er ikke bare en sta skiløper, men også slagverker i det lokale skolekorpset og en mer og mer habil pianist. Så det hjalp på. Musikken ga oss styrken vi trengte og motivasjonen oss i mellom.

Så idet vi rundet fire kilometer igjen og Teddy hadde fått sitt, var humøret egentlig ganske greit. Våre følgesvenner der fremme ante ikke hva som foregikk, men ventet tålmodig når avstanden ble for lang. Hunden løp frem og tilbake og passet på oss og hadde vel egentlig ikke så stor forståelse for vårt musikalske opptrinn der bak.

Med tre kilometer igjen hadde Teddy blitt sliten og humøret var på nedadgående. Årets trommemarsj i korpset dannet grunnlaget for den jevne rytmen som nå var helt nødvendig for at vi ikke skulle falle helt bakpå.

Med to kilometer igjen og en gutt som på et tidspunkt forstod at dette med «halvveis» for noen kilometer siden kanskje ikke var den fulle og hele sannheten. Oppoverbakkene ble flere og lengre. Nå var gode råd dyre og far begynte å gå tom for motiverende utsagn.

Redningen var historien om den gang jeg som signalhornist i Hans Majestet Kongens Garde skulle gå tremila. For en som aldri hadde løpt i hele sitt liv, så var metronomen på litt over 132 og en jevn gange det som ble redningen for å komme inn på en tid som gjorde at jeg fikk bestått på testen.

Så måtte Gammel Jegermarsj til pers. Den holdt oss i gang noen hundre meter og reddet oss helt frem til min kjære så hvordan motivasjonen til oss der bak falt i bakken. Han tok over kulturaktivitetene i baktroppen og på sitt magiske vis skrudde oss begge opp til nye kulturelle skihøyder.

Så den siste kilometeren gikk det bokstavelig talt nedover med oss. Med målet klart i sikte forstod vi nå at den sjokoladeplaten som hadde ropt på oss i kjøleskapet på hytta – var innenfor rekkevidde. Stemningen var stigende. Musikken måtte igjen vike for det fine været, sola som nå skinte og fjellheimen på sitt vakreste. De siste meterne ble beseiret på en måte som både Northug og Johaug kunne misunne oss.

Ja, vi var de siste inn.
Men det sies at de siste skal bli de første.

Så lett nynnende på Teddybjørns Vise, plasserer vi skiene opp langs hytteveggen, kaster den nye skijakka på gulvet og sikter målbevisst inn mot kjøleskapet. Årets siste skitur er over. Nå skal kaloriene tilbake i kroppen, og med det takker jeg for turen…