Korpset kom nesten nederst på tabellen i 1. divisjon i årets NM for janitsjarkorps og rykker ned.
Robert har hevet taktstokken foran Sandefjord musikkorps. Det er fredag 31. mars og klokken er akkurat passert 17.31. Norgesmesterskap for janitsjarkorps. Olavshallen. Trondheim.
Den liturgiske melodien som Leonard Bernstein har brukt som utgangspunkt for stykket Profanation klinger ut i salen. Lisbeth på fløyte og Lasse på klarinett fører an, og etterhvert følger stadig større deler av korpset opp. Vi danser. Så godt vi kan.
Sandefjord musikkorps er absolutt ikke så ville som Bernstein var i den legendariske innspillingen fra 1944. Men noen steder kjenner vi at det rykker til når messingen trøkker på. Fra min plass blant 2. klarinettene kjenner jeg det solide tubatrykket i ryggen, og ser rett bort på waldhornene på den andre siden. Nydelige waldhornene. Jeg vet når de skal inn og instinktivt kjenne at jeg gleder meg til det.
Dette gikk fint
Skjønt: Hva får vi med oss i løpet av 7 minutter? Egen instrumentstemme selvsagt. Å gjøre den riktig. De rundt oss som vi er vant til å høre. Og så et lydteppe av nærmere 40 andre instrumenter. Noen sterke, noen svake.
Vi må stole på dirigenten. Lytte. Være sammen.
Etter noen sekunders kunstpause lagt inn av komponisten spiller hele korpset unisont de siste seks tonene. Fortissimo. Ahhhhh: Hvilken lettelse! Den satt.
Robert dirigent holder oss i musikken til den siste lydbølge er dødd ut i Olavshallen. Så bryter applausen ut. Vi reiser oss, setter oss. Ser på hverandre og smiler. – Dette gikk fint, tenker vi.
Dommer 1: – Slutter bra med godt driv.
Herregud, så varmt!
Da merker de fleste av oss varmen. I sort tøy og jakke, spent og med god belysning, er det veldig, veldig varmt på scenen. Svetten renner fra panna og det damper av hele kroppen. De som har vært forutseende nok til å snike med seg en vannflaske, drikker begjærlig av denne i den korte pausen mellom numrene.
– Hvorfor tok jeg ikke med vann, rekker jeg å tenke før Robert legger partituret på forrige stykke ned på gulvet, og hever taktstokken igjen. And now: Something completely different.
Fra den stringente, anmasende og energiske Bernstein, skal vi nå straks spille et stykke som er… helt på den andre enden av nesten alle andre skalaer. Vi skal finne roen, gå dypt inn i oss selv, og sammen musisere ut et utrolig vakkert stykke. October av Robert Whitacre.
Første tone smyger seg ut i salen sammen med wind chimes. Obo sin innsmigrende melodi… og vi på 2. og 3. klarinett følger opp så godt vi kan. Roooooolig nå. Pust. Kontroll.
Vi vet hva som skjer nederst på første notesiden. Da kommer sekvensen til Morgan. Korpsets unge musikant med en helt utrolig klang i instrumentet sitt. Euphonium. Juff. Nå er vi der snart… Nedadgående sekvens… Trille.. Der kommer han inn. Jaaaaaa!!! Vi er selvsagt både profesjonelle og konsentrerte. Men GUD! Så fint han spiller!
Dommer 1: – Superflott euphonium!
Det er ulidelig varmt, og panna er gjennomvåt, men det gjør ikke noe. For nå er vi på en reise sammen.
Korpset beveger seg frem og tilbake som bølger på et stort opprørt hav. Dirigentpinnen smyger seg gjennom vannet, og vi henger på. Crescendo, ritardando, a tempo, decrescendo… Ååååå, så digg en følelse! Å miste seg selv i korpset. Vuggende sammen med andre. Det finnes ikke tid og sted mer. Bare her og nå…
Brått er jeg tilbake. Vi nærmer oss slutten. – Nå må bare trombonene treffe på den siste akkorden, tar jeg meg selv i å tenke. Det har vi øvd på lenge. Om og om igjen. Dirigenten har sagt at det kan bli en veldig kort akkord. Om den ikke treffer helt.
Siste akkord. Nå gjelder det. Laaangsomt. Ett sekund. To sekunder. Dette må gå bra. 3 – 4 – 5 – 6 sekunder. Ufattelig bra! Korpset stivner i glede… før dirigenten slipper oss ned. Aldri vært så lang akkord før. Og så det akkurat nå. Lettelse.
Skjorta er gjennomvåt av svette. Men varmen plager meg ikke lengre.
Dommer 2: – Fin stemning og balanse.
Sandefjord musikkorps goes wild
Årets NM-program er sannelig variert. Fra ekstrem vellyd skal vi over i det nærmest dyriske i den mexikanske komponisten Silvestre Revueltras stykke Sensemayá. Vi er stolte over bassklarinettene som har øvd triller i tusenvis av timer. Du-du-lu-du-du-lu-du-du…. 10 000 ganger skal det gjentas.
Sensemayá av Revueltas.
I det vi hører de fem første tonene til tubaist Per Olav vet vi at dette kan gå bra. Men det er mye igjen før vi er i mål.
Dommer 1: – Superflott tuba!
Stykket suggererer publikum, men krever ekstrem skjerping fra hver enkelt. Mikrosekunder skal passe inn i hverandre. Toner skal veves sammen til et klimaks mot slutten slik at publikum nesten ikke får puste. Og det uten at korpset mister pusten.
Det er krevende. Og vi vet at vi har fikset alle delene hver for seg, men sjelden alt samtidig. Det er nå det gjelder.
Dommer 2: – Stor vanskelighetsgrad, men godt gjennomført.
Brått er vi ferdig! Det gikk da så altfor fort. Lettelse, men samtidig litt forvirring. – Hvordan gikk det? – Hørtes det bra ut? Er du fornøyd? Praten går i ett straks vi er ute av scenen. – Hva syns du?
Robert svarer rolig. Joda, jeg syns det var en fin konsert, sier han. Og gjentar det på TV-intervjuet noen minutter senere. Vi kjenner han så godt nå at vi vet at det var noe han var fornøyd med – og noe som kunne gått bedre. Og er han litt i tvil om det var godt nok gjennomført for å være i 1. divisjon?
Vi hører ikke så nøye på det øret.
Vår egen opplevelse, tilbakemeldinger fra publikum og forståsegpåere er alle positive. Og bekrefter ikke andre korps utover kvelden at de også hadde noen glipp underveis? Vi er slitne, fornøyde og glade. Dette gikk nok bra.
Et døgn senere leses resultatet for 1. divisjon opp.
Sandefjord musikkorps kommer 3. sist.
Tape slaget, men vinne krigen
Lørdag kveld er det stor festforestilling i en stappfull Olavshall. Luftforsvarets musikkorps og Jonas Skybakmoen. Musikk og moro. Musikalske gjøglerier og korpsfolket imponeres av Luftforsvarets musikkorps.
I likhet med alle andre tidligere år, så ligger det en nervøs stemning over lokalet gjennom hele festkonserten. Hvem vinner de ulike divisjonene? Hvem rykker opp? Og hvem rykker ned?
7. divisjon først. Så 6. divisjon. Det skal leses opp, applauderes, premieres og fotograferes. Det tar tid før man kommer til 1. divisjon. Men brått er listen der.
Sandefjord musikkorps kommer på 11. plass. – Ikke 100% tight i alle de skiftende taktarter, skriver dommerne. – Nølende start og noe intonasjonsrusk. – Taper litt fremdrift, skriver de.
Vi leser dommerkommentarer. Joda joda joda: Det er også gode tilbakemeldinger fra dem:
«– Det er et veldig ambisiøst program som dere langt på vei stort sett lykkes med. Stor respekt for deres mot: Det må ha tatt mange timer å innstudere dette.»
Men klumpen i halsen blir for stor. Dette som vi har jobbet så mye med! Nye regler og direkte nedrykk til 2. divisjon?!?! Jeg vil bare skrike NEEIIIII!!!
Så legger jeg merke til den siste setningen på det ene dommerskjemaet. – Takk for en god opplevelse!
Takk for en god opplevelse!
Og klumpen forsvinner gradvis. Det er jo det vi vil formidle. Opplevelsen. Spilleglede og fellesskap.
Akkurat nå har spillegleden fått en liten ripe. Men vi vet at den kommer tilbake. Ikke i kveld, og garantert heller ikke morgen. Men gradvis er den der igjen.
For Sandefjord musikkorps har vært i 2. divisjon før – og har kjempet seg opp til 1. divisjon igjen. For én ting kan vi bli enig om:
– Vi tapte slaget om 1. divisjon, men vi skal vinne krigen i 2. divisjon.
Fredag kveld: Sandefjord musikkorps er nettopp ferdig med sin innsats, er fremdeles i 1. divisjon og korpsånden er stor!
—–
PS: Søndag morgen våkner jeg opp til en påminnelse om hvorfor vi holder på med dette. Takk Jan!
Sandefjord musikkorps i NM i janitsjar 2017:
- Jeg skal spille, ja! (1/5)
- Det går radi i Folkevogna (2/5)
- Siste innspurt (3/5)
Om du har TV2Sumo-abonnement, så kan du høre Sandefjord musikkorps her.
Og her finner du mer om alle glade vinnere!
