Tilbake

Kategori: Refleksjoner

- Til å ta og føle på

Når målet også er å lage en bra konsertopplevelse

Noen hevder at musikk er en abstrakt kunstform. Men lørdag kveld var den både til å ta og føle på.

Det måtte være enhver arrangørs drøm: Å fylle Olavshallen til randen med entusiastiske og glade korpsfolk fra hele landet. Å vite at hva-du-enn-gjør på scenen som har med korps å gjøre, så kommer det jubelrop fra salen. Å ha booket en av de beste live-bandene i Norge: Luftforsvarets musikkorps, og så toppe det med en entertainer som bokstavelig talt hadde korpsenes vaffelrøre på innerlomma. Sjansen var ganske stor for at det ville bli en suksess.

Og det ble det. Og hvilken suksess!

Rune Nilson som konferansier og entertainer, ble bare overgått av sitt alter ego: Charlie Rackstead som hadde kommet hele veien fra Sticklesbergen i Minnesota for å synge Splitter pine («Splitter paaaiiiin… Splitter paaain»). Taket løfter seg. Både på grunn av Charlie ikke minst og på grunn av korpset som på slutten av låta imponerer med en line-dancing som knapt har blitt gjort av et korps i Norge tidligere.

Begeistringen er så stor og luften så tett at stemningen og fellesskapet er til å ta og føle på. Rent fysisk.

Charlie Rackstead fra Sticklesbergen i Minnesota og Luftforsvarets musikkorps. Foto: kulturell.no

Unike Luftforsvarets musikkorps
Norge har i dag fem profesjonelle musikkorps. I tillegg til å være svært dyktige og profesjonelle, har hvert av korpsene sin profil. For Luftforsvarets musikkorps skal ingen sjanger være ukjent, og det fikk publikum i Olavshallen virkelig erfare. Fra korpset startet med Josef Ullrichs «Astronautenmarsj», gjennom et fantastisk flott marsjpotpurri (26 marsjer på 3 minutter!) og til Vasilij Agapins «Farvel til en slavisk kvinne», var publikum trollbundet.

All musikk var koreografert, fra de minste bevegelser til en imponerende line-dance (Splitter pine!). Solistiske prestasjoner par exellence, samspill som virker kommer ut av èn eneste felles tanke om å musisere og å underholde.

På toppen av det hele dirigent Per-Otto Johansson, som var et svært gledelig nytt bekjentskap. Plastisk og bevegelig, formidlingsmessig av det beste vi har sett.

Vi vil ikke at det skal ta slutt, og det er kanskje derfor det også er så bra. Always leave them wanting more.

For så begynner straks alvoret. Premieutdelingen.

Dirigentenes pris
Mens vi venter på premieutdelingen slår det meg: Hvor er dirigentenes pris, forresten?

I løpet av alle konserter vi har sett i helgen, har det virkelig vært noen helt unike dirigenter på podiet. Stive og myke. Energiske og anemiske. Fra svært firkantede til helt løse i fisken.

Raymond Kenneth Farr. Foto: kulturell.no

Noen husker vi. Naturligvis den tydelig musikalsk myndige Morten E. Hansen som dirigerte Stavanger 1919. Vår egen dirigent Robert Solberg Nilsen.

Og lørdag da vi i rask rekkefølge fikk oppleve et mangfold i tre dirigenter som på hver sin måte levendegjorde musikken og musikkens intensjon både for egne musikanter og for tilhørerne:

Ray Farr som dirigerer Tønsberg janitsjar, Morten Fagerjord som har musikanter fra 14 til 79 år i Hov musikkorps og Egil Lysebo som alltid inspirerer: Denne gang med å også ha med en sanger. Takk til alle tre, tenker jeg mens det rigges om på scenen.

Ikke akkurat en vitenskap
I løpet av NM-dagene spiller 113 korps sine forberedte musikkstykker. Noen lange, noen korte. Det er naturligvis urettferdig å nevne noen og ikke alle. For alle har sin egen historie med seg til Trondheim. Noen få korps er her for første gang, noen har vært med siden starten. Noen har øvd masse, andre ikke så mye. Noen har et stort budsjett for deltakelsen, andre har ikke brukt så mye.

For korpsene som spiller i de øverste divisjonene skiller lite. Det er mulig å få 100 poeng for sin musikalske innsats, og ofte ser vi at det er presset sammen 8-10 korps hvor det skiller bare 6-7 poeng mellom det øverste og det nederste. Konkurransen er tøff.

Og så er jo ikke det å dømme musikk en vitenskap akkurat. Hvor viktig er det at en av amatørmusikantene glipper på ansatsen ett enkelt sted? Skal det bli trekk for at noen snubla i de raske løpene i ren nervøsitet?

Vi som har vært med noen år, vet at dommerne tenker ulikt på disse tingene. Og hva tenker de om helheten? Klarte vi å gi dem en god konsertopplevelse?

Det betyr at de fleste som sitter i Olavshallen er svært spente. Og mange av oss ganske usikre. – Hva syns dommerne om vår prestasjon i år?

Til å ta og føle på
Nå omrigginga på scenen er ferdig starter en annen type føling i salen. Nå er vi ferdig med den felles god-følelse-følingen som Luftforsvaret fikk oss til å skape sammen. Nå er det brått alvorets halvtime.

Musikksjef Rune Hannisdal i NMF trer ut på scenen. Første pris er en oppvarmingspris: Norsk komponistforening tildeler en hederspris til Bjergstedt blåseensemble for sin fremføring av verket «Dirty Dancing» av Torstein Aagaard-Nilsen. Velfortjent heder, selv om flere i salen nok ikke er enig med Komponistforeningen i at korpsene gjør en «fantastisk jobb», når det bare er 16 norske verk på et mesterskap hvor korpsene spiller flere hundre verk.

Så strammes dramaturgien inn. Opplesningen av resultatene begynner.

Navnene på dommerne for 7. divisjon leses opp. Opplesing av sponsorene som gir gaver i de fleste divisjonene til de tre øverste prisvinnerne. En smånervøs musikksjef hopper over den viktige gruppeprisen, men blir geleidet inn på sporet igjen av NMFs president. – Gruppepris 7. divisjon: Trompet og kornettgruppen i Alversund Musikklag og Fortunens Musikkorps. Jubel i salen, mest fra stolte medmusikanter selvsagt.

Deretter opplesingen av poengsummer og plassering. Starte nederst. Jobbe seg oppover. Alle i 7. divisjon holder pusten, slik som vi som er i de andre divisjonene straks skal gjøre. Hjernen jobber på høytrykk: Hvem er lest opp? Hvem er igjen? Er det andre korps enn vårt som begynner på samme bokstav?

Den intense skuffelsen når man blir lest opp som en av de tre første. Direkte nedrykk til divisjonen under eller kvalifisering. Den intense gleden når man står igjen på scenen som en av de tre øverste og blir lest opp som vinner.

Sorg og glede. Tårer i begge tilfeller.

Kristiansand janitsjar vinner 6. divisjon. Åsnes hornmusikk vinner både 5. divisjon og får gruppeprisen for sine flotte tubaister. Arne musikkforening 4. divisjon, Strindheim janitsjar 3. divisjon (også gruppepris for horngruppen) og Os musikkforening vinner både 2. divisjon og klarinettene får gruppeprisen.

– Vi vant!
I den nest øverste divisjonen, 1. divisjon, er det 13 korps. Korpset vårt sitter utenfor salen og ser på storskjerm. De fire musikantene fra Sandefjord som er i salen: Helle på scenen og Truls, Kristian og Morten i salen holder pusten. Lenge.

– Med 87,5 poeng og ett poeng trekk for overtid: 13. plass til Ådalsbruk musikkforening.

Hjernen er i alarmberedskap, og vi rekker ikke registrere verken «så synd» eller «hurra», før musikksjefen leser opp neste plass. – På 12. plass med 88 poeng: Sandvikens ungdomskorps. På 11. plass: Vestre Aker musikkorps.

De fire musikantene fra Sandefjord puster lettet ut. Puh…

Det er ikke før han roper opp 5. plass at vi hører vårt korps` navn: – Med 92 poeng: Sandefjord musikkorps!

Lettelse! Glede! Jubelrop og henda i været. All spenning får sin utløsning i et kort gledesøyeblikk, og deretter sprer den samme gleden seg ut i hele kroppen. Smil og karslig dulting til hverandre. Vi klarte det!

Når vi etterpå skjønner at det bare er 1,5 poeng mellom oss og Kolbotn konsertorkester som vant 1. divisjon, blir gleden enda større. Vi føler at vi vant. Vi vant 5. plass!

(artikkelen fortsetter under videoklippet: 35 sekunder hvor plasseringen i 1. divisjon gradvis avsløres….)

 

Vi klarte det
Resten av kvelden er det nesten bare glede. Vi leser dommerkommentarene høyt for hverandre: – Flott start! Positiv energi! God balanse, fin framdrift og musikalitet. Vi gleder oss over Musikkforeningen Nidarholm som vant elitedivisjon og kongepokal. Og alle andre store og små vinnere. Vi gleder oss over alle frivillige og arrangørene som har lagt ting så fint til rette. Vi gleder oss over Trondheim storband som får oss til å danse uhemmet.

Og joda. Vi leser det andre også. Det som ikke er så positivt. Men hjernen makter ikke helt å ta det inn over seg… Ikke enda, iallefall.

Når hodet legger seg på puta, alt for sent,– eller kanskje alt for tidlig, må jeg se en siste gang på hilsenen vi fikk fra den ene dommeren:

– Tusen takk for en flott konsertopplevelse og lykke til videre!

En flott konsertopplevelse, tenker jeg fornøyd.

Vi klarte det!

 

 


Toppbilde: Ray Farr. Foto: kulturell.no

Oppdatert 7. april kl 21.13

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

- Til å ta og føle på

Noen hevder at musikk er en abstrakt kunstform. Men lørdag kveld var den både til å ta og føle på.


Dette må du vite

Den dagen korpset ditt skal spille på NM. Det er den dagen det meste annet i livet ditt slutter å eksistere. Og om du har lyst til å prøve ut både nerver og stamina, så er NM noe for deg.


- Godt det er lenge til NM!

Han visste godt hva han sa. Dirigenten vår. - Godt det er lenge til NM, lissom. Vi visste at det bare var noen dager igjen. Og alle i korpset kjente at pulsen steg.


Forrige innlegg
hits