Facebook er nå verdens største kulturkalender. Den er gratis og den er tilgjengelig for alle. Men er den bra for publikum og arrangører?
Det var jo litt av en drøm. Å kunne få informasjon om alt som tilbys av kultur i en kommune samlet på ett sted. Aviser var fint, men ikke alt sto der. Internett var ganske nytt, men her burde det ligge muligheter. Vi var i starten av 1990-tallet, og entusiasmen var stor. En nasjonal kulturkalender ble utredet, og pilotprosjekt igangsatt. Mange gode ideer, både for arrangører og publikum.
Litt forsiktig, – men samtidig stort nok. Ideen var at alle korps, kor, orkester og teaterlag kunne melde inn sine aktiviteter inn til en sentral, og så kunne egne callsentre systematisere opplevelsene for publikum fra hele landet. Profesjonelle scener og amatører i en herlig miks.
Kulturkalendre kommer, kulturkalendre går
Det første initiativet ble etterhvert innhentet av både økonomi og teknologi, men det forhindret ikke at andre fellesløsninger dukket opp. De fleste het noe med kulturkalender. Noen var basert på organisasjonsnettverk, andre tok utgangspunkt i det offentlige nettverket lokalt og regionalt. Noen var basert på frivillighet, noen på delvis betalt engasjement.
De siste 25 årene har kulturkalendre kommet og gått. På nett, på papir og i en kombinasjon. Offentlige sider. Kommunale sider. Private sider. Og i mellomtiden vokste Facebook frem. Et nettsamfunn hvor formålet er å kunne kommunisere med venner og bekjente. Det var kanskje ikke unaturlig at gruppen arrangementer etterhvert ble en svært viktig del av Facebook.
Facebook (skjermdump)
Hva skal jeg på? Hva skal du på?
Fra jeg ble medlem i Facebook våren 2007 frem til i dag, har nettsamfunnet hatt en enorm utvikling. I 2007 var vi rundt 50 000 medlemmer i Norge, i dag er vi over 2,2 millioner.
Jeg forteller hva jeg skal på, og du forteller hva du har vært på.
Facebook var ikke nødvendigvis noe man var innom daglig for 8 år siden: I 2015 er de fleste innom (svært) mange ganger per dag. Vi deler hva vi baker, hvor vi reiser, og store og små familiebegivenheter og opplevelser.
Opplevelser, – ja nettopp! Jeg forteller hva jeg skal på, og du forteller hva du har vært på. Konserter, teater: Alle typer begivenheter deles og inviteres til. Nærmere høytidene eksploderer invitasjonsboksen: Julekonserter, avslutninger og sesongpremierer. Vi har med andre ord fått den kulturkalenderen som vi ønsket oss for 25 år siden. Og det uten call-sentre, fylkeskommunal registrering og organisasjonsmessig engasjement.
Eller har vi egentlig det?
Under radaren
Selv om mange legger sine arrangementer ut på Facebook, så er det naturligvis flere som aldri kommer så langt. Noen velger vekk Facebook som kanal og tenker at det holder med en avisomtale og -annonse. Noen inviterer tusenvis av venner og bekjente til en konsert, og opplever at det sitter bare 30 publikum i salen. Noen legger ut et arrangement, og – vips! – så er alle billettene solgt.
Konserter forsvinner i bakspeilet
Jeg er svært glad for alle invitasjoner, men jeg ser at det er mange arrangementer som jeg ikke får med meg. Kanskje er det arrangørens skyld, kanskje er det Facebook, kanskje er det meg. Kulturkalenderen fungerer ikke så bra som jeg skulle ønske det. Flere konserter forsvinner bare i bakspeilet,– uten at jeg har klart å registrere at det var i kveld de ble gjennomført.
Tidene endrer seg, men kanskje ikke behovene
Hva med å velge ut type arrangementer som jeg er interessert i på forhånd? Kunne det vært mulig å få en melding hver gang noe planlegges i min kommune? Det er funksjonalitet som Facebook ikke har. Så langt. Og hva med den varierende informasjonskvaliteten på det som legges ut? Kunne det vært gjort noe med?
Det slår meg at mange av disse tankene var der for 25 år siden. Kanskje jeg skal ta en titt i bokhylla og se om jeg finner prosjektbeskrivelsene fra den tid. Våre behov, både som arrangør og som publikum har kanskje ikke endret seg så mye. Jeg stikker ned i bokhylla og sjekker. Lover å holde dere orientert.
