Tilbake

Kategori: Sceneliv

What would Jesus do

Jøss, så rare vi er, alle som en.

De unge skuespillerne i Antiteateret vil mye. Og det får de jammen også til.

Vi sliter litt med å finne Sinsen kulturhus. Det er jo ikke Oslos mest kjente teaterarena, akkurat. På taket på den sparsomt opplyste inngangen med riktig adresse står det et hvitt kors. – Kan det være her, lurer vi? Eller er dette et menighetshus? Vel – det viser seg å være riktig sted, vi er nemlig kommet til «Sinsenkorset menighet». Og det er her handlingen skal finne sted.

Sinsenkorset menighet Ung

Sinsenkorset menighet Ung. Aka Sinsen kulturhus. Foto © kulturell.no

Et sparsomt innredet rom med plass til 60 personer, spilleplass midt på gulvet, med publikum (alle forestillinger er forlengst utsolgt) sittende på to rader, den andre raden litt høyere enn den første. Halvparten av publikum plassert på hver langside. Ung gjennomsnittsalder, jeg anslår rundt 30–35 år og kjenner jeg blir glad bare av det. Teater for unge mennesker. Bra.

På den ene kortsiden en liten scene med bandinstrumenter, på den andre siden en stue. Midt på gulvet: Fire enkle trebenker.

Teater for unge mennesker. Bra.

Ikke What would…, men Lars and…
Det Oslo-baserte Antiteaterets forestilling, som er den 12. i rekken, tar utgangspunkt i den Oscar-nominerte filmen «Lars and the real Girl» (2007). Filmen fikk svært fordelaktig omtale, og Ryan Gosling som spilte hovedrollen Lars ble nominert for en rekke priser som resultat av sin innsats.

– Nå er det nok noen som blir litt forvirret, tenker jeg. Ute i foajeen har nemlig flere snakket om hvordan de opplevde filmen «What would Jesus do» fra 2010, og hvor spente de er på hvordan Antiteateret har overført den til scenen. Men det er altså ikke det de har gjort. Det er rett og slett feil film. Eller feil tittel, kanskje.

Det stykket vi skal se i kveld henter sin tittel fra en replikk som presten i filmen «Lars and the real Girl» har. Vel en halvtime ut i handlingen spør han, i møte med hovedpersonens noe heller utradisjonelle kjæreste: «– What would Jesus do?«. Det blir bare sagt én gang i hele filmen, men har altså gitt tittel til hele forestillingen til Antiteateret.

Nå begynner det å bli interessant.

Mens vi venter på at forestillingen skal starte, leser jeg i det svært enkle teaterprogrammet at ungdommene har improvisert frem alt av dialog. Og at de er «en hel hær av talentfulle mennesker [som] sammen [har] laget forestillingen.»

Nå begynner det å bli mindre interessant.

Skepsisen hos meg kommer sigende. Skal dette bli nok en eksperimentell forestilling hvor improvisasjonen, «påfunn» og «artige grep» ødelegger for retning, innhold og helhet?

Så starter forestillingen. Og vi føler oss ganske raskt som en del av en vekkelseskveld. I Sinsenkorset Ung.

«Nothing can compare to the promise I have». Tra-la-la… Insisterende tekst. Hevede hender. Alle hver sin mikrofon.

Djeezus… Er det vekkelsesmøte vi er på?! Jepp. Det er det. Og de unge menneskene vet akkurat hva de gjør med oss. De synger godt. Veldig godt. Spiller bra. Illusjonen er perfekt, og vi blir revet med. WTF?!?! Hva skjer?

WTF?!?! Hva skjer?

Gud, du er god!

Gud, du er god! Foto: © kulturell.no

Guttesnakk
Johannes er menighetsleder/pastor i Sinsen Ung. Og Nils Bendik Kvissel er svært overbevisende som passe blåst, passe inderlig, passe klam, passe kjærlig. Det er ikke noe galt med Johannes. Han er oppvokst i et kristent hjem, og gjør sitt aller beste i møte med virkelighetens mennesker. Vi både liker og ikke liker han, ikke minst på grunn av de valg han etterhvert tar i forestillingen.

En av menighetens menn, Tobias (spilt av Oddne Leikang Høiaas) inviterer til «Guttesnakk», og allerede her ser vi den gode dynamikken mellom skuespillerne. Det er en fryd å følge Leikang Høiaas sitt keitete og guttete spill fulgt opp av Kvissel sin begeistring for ideen om en samtalegruppe for menighetens unge menn. Urk!

Intro Lars. En svært foruroligende figur, spilt av Even Torgan. Torgan har mest å spille på, og er den personen som i størst grad driver handlingen i forestillingen. Fra å være en blek skygge opp mot de andre unge menn i starten, til å vise de indre spenninger i både kropp og sjel i sitt nest siste møte med legen, har han en helhetlig utvikling som er spennende å følge. Lars sin bror Daniel (spilt av Mathias Luppichini) har også har en fin utvikling og fremstår som et svært annet menneske enn sin bror, men de deler mye av den samme fortid. Luppichini sin scene med Torgan mot slutten er spesielt god. I vaskekjelleren (?) erkjenner brødrene for første gang de valg de har tatt, hva som skjedde med deres foreldre, og kanskje også hvilken betydning Lars sin kjæreste Bianca egentlig har. Veldig fint!

Brødre

Brødre som for første gang snakker om felles fortid. Foto: © kulturell.no

For vi er raskt fanget av ensemblet. En morsom, men samtidig mesterlig enkel scene hvor menighetens unge menn skal gjennomføre «Guttesnakk». Neida, det er jo ikke det du tror det skal være. Eller kanskje allikevel. Etter en del oppvarmende spørsmål, hvor Joannes menighetsleder konkluderer med at «Vi må tørre å gå inn i online-dating» (Vi ler godt!) kommer den anonyme lappen med spørsmålet om porno.

– Kan man bli avhengig av porno?

Finn-Helge har spurt anonymt. Han spilles av Sondre Larsen, en helstøpt figur som vi umiddelbart får godhet – og forståelse for. Larsen spiller med en kjærlighet til den unge mannen som er godt å se. Og svært gjenkjennelig. Vi kjenner alle en Finn-Helge, både i vennekretsen – og noen ganger i oss selv.

Måten scenen løses på, får oss til å slappe av. Dette er en gjeng som vet hva de vil, hva de vil si, og ikke minst: Hvordan de skal spille på innestengt lidenskap, kåthet og usikkerhet opp mot Johannes’ sin tolkning av bibelvers. At Johannes senere i forestillingen møter seg selv i døra, er rett og slett drittøft.

Bianca, Bianca…
Even Torgan gir Lars et svært forpint uttrykk, og vi føler en stigende uro rundt denne mannen. Situasjonen blir ikke bedre da han presenterer sin nye kjæreste for omgivelsene. Bianca har et handicap som takles svært ulikt hos Lars sin bror, og hans kone Astrid. Kaja Aarseth Eide imponerer som Astrid, intet mindre. Hennes utvikling, som ei ung jente som ønsker å gi kjærlighet, ønsker å gi omsorg, gjennom sin begynnende graviditet – og som til slutt er den ene som eksploderer foran Lars, er troverdig og vi ser henne som et helt menneske av kjøtt og blod, Som ønsker det beste, og som er en av de første som ser Lars – uten å egentlig helt skjønne hvem han er annet enn at han trenger å bli sett.

Bianca

Bianca møter menigheten. Ikke bare enkelt. Foto: © kulturell.no

Bianca trenger hjelp. Og Lars trenger hjelp. Hva er da mer naturlig enn å introdusere henne for legen, spillt av erfarne Oda Schjøll. Schjøll er «godt voksen» og gir den nødvendige balanse til forestillingens unge overvekt. Det er en voldsom avstand mellom legen og Lars, både emosjonelt og fysisk. Torgan spiller her ut ensomheten og sin oppfatning av Bianca på en nydelig og svært forstyrrende måte. Og Schjøll følger opp og styrer utviklingen i scenen kyndig og fornuftig.

Den samtalen hvor to faktisk snakker sammen

Det er en surrealistisk samtale mellom Lars og legen, men samtidig den første ekte samtalen vi ser i forestillingen. Den samtalen hvor to faktisk snakker sammen. De samtalene vi har hørt så langt, hjemme hos Astrid og broren, i Guttesnakk og i menigheten, er formelt korrekte, men nesten helt uten innhold. Denne samtalen er noe helt annet. Publikum blir sittende lett vantro. Var ikke vi nettopp på et vekkelsesmøte? I sing for joy, lissom?

Så skal menigheten lære å danse.

Jentesnakk
Meningshetslederens kone Sigrid spilles av Emilie Mordal, og hun er passe irriterende prektig. Vi har sett typen før. Og vi er sikker på at Mordal har det også. Hun ikke bare spiller prektig. Hun er det, uten at det på noe tidspunkt overdrives. Bravo.

«– Vi kan ikke ha henne på første rad i menigheten!», bryter hun ut. Og det er da vi presenteres for stykkets tittel.

«What would Jesus do», lissom.

Ja, si det.

Forestillingens surrealistiske høydepunkt er jentenes svar på guttas «Guttesnakk». Jentesnakk (skikkelig kreativt, ass). Hver enkelt av skuespillerene får anledning til å gå inn i sin figur i sitt møte med Bianca. Her er det lett å merke seg Johanna Bryhm Ryg, som forhekser oss med sin inderlighet – her som når hun synger. Hun forsteines helt, og det er nesten skremmende å se hennes ansiktsuttrykk i møte med Biancas komplekse personlighet. Og ganske artig…

Bibel under salongbordet
Fra Finn-Helges litt for trange dressjakke, til Davids treningsjakke, Astrids strikkejakke, Lars sin akkurat for store hettegenser hvor han kan gjemme hendene, Johannes sitt kule uttrykk (uten å være for kul), jentenes klær som går fra straight til… straight… i det hele tatt er det gjort en svært god jobb av Amalie Faye. Medlemmene i Sinsenkorset sine klær er poengterte, uten noen gang å være overdrevne. Kostymene er enkle, og skuespillerne beholder i hovedsak samme klær hele forestillingen, selv om vi beveger oss i et tidsrom på flere uker/måneder? Det funker.

Scenografien er effektiv, både på scene, i bedehuset og hjemme i stua. Sparsommelig, og det er bra. Små detaljer som at Bibelen er plassert helt naturlig under salongbordet i stua (alle har vel en Bibel under salongbordet om det skulle trengs?!), er verd å merke seg. Bra jobba av Ida Skjefstad, Eirik Iversen og Ida Uppstrøm Berg.

Lysdesign (Oscar Udbye og Eirik Tovar) fungerer godt i det lille rommet og viser oss det vi skal se på. Ikke for mye, ikke for lite. Bra. Det samme gjelder lyden (Simon Kunish Aarseth), som aldri blir overstyrt eller anmasende, men som samtidig løfter gospelbudskapet tilstrekkelig til at vi lar oss rive med.

Musikalsk ansvarlig Jakob Beranek Hvattum har plukket ut låter som lett får publikum med seg. Begeistret. Men som også gir oss reminisenser til barndommens søndagsskole i den enkle pianoklimpringen til Daniel. Hørte vi «Ingen er så trygg i fare… » og «Kjære Gud, jeg har det godt…»?  Om vi ikke gjorde det, så er det jævlig godt gjort av regissøren.

Improvisasjon og sånn
Regissør Caroline Johansen har studert film og TV på Westerdals. Et stjerneskudd fra Bossekop, som i høst også har hatt regien på TV2s «Sølvrekka». Og som interesserte teaterimprovisatører har sett på Det Andre Teatret her i Oslo. Hun sier i programmet at «vi alle trenger medmenneskelighet, og å få sjansen til å se oss selv utenfra og tenke, jøss så rare vi er, alle som en».

Jøss, så rare vi er.

Hmmmm. Joda, vi er rare. Og figurene i «Lars and the real Girl» er ekstra rare. Har hun så lykkes i å overføre filmen til scenen? Jepp, det kan jeg si med god margin. Johansen har sammen med dramaturg Nora Ibrahim fått den enkelte skuespiller til å skinne innenfor sitt eget spill, og det er godt gjort. Hun presenterer gode problemstillinger, og et ekstrakt av filmens problemstillinger som vi tror på. Få «påfunn» og heldigvis få «artige grep».

Forestillingen er bare 1,5 time, og uten pause. Vi kunne naturligvis lært den enkelte karakter bedre å kjenne. Johansen kunne utviklet karakterene langsommere og mer helhetlig. Men samtidig føles det friskt og ekte å svinge innom Sinsenkorset Ung på den måten som hun har valgt og få bare en smakebit av hva som rører seg i menigheten. I møte med en klam moral som også tidvis smeller oss rett i fleisen.

Så var det ikke så galt å la skuespillerene improvisere, allikevel. Bravo, Caroline.

Det var alle, ikke sant?
Neida, det er to skuespillere igjen. Det er de to yngste. Som i det galehuset som etterhvert utspiller seg i salen, fremstår som de mest normale, menneskelige og ubesudlede. Kristine Grændsen er nydelig som den yngste i menigheten. Vi identifiserer oss umiddelbart med hennes rene ansikt, hennes ærlige spørsmål, og ikke minst hennes oppriktige møte med Lars og Bianca, som mange av oss skulle ønske vi kunne finne tilbake til. Den ungdommelige naivitet, umiddelbare tilstedeværelse. Nydelig, Kristine.

p1250902-1

Tarjei. Stagediving, lissom. Foto © kulturell.no

Og vi i salen vet – og ensemblet vet – at Antiteateret har fått mange nye venner takket være deres unge stjerneskudd, Tarjei Sandvik Moe. Hundretusenvis av fans over hele verden (jepp, når jeg skriver det høres det helt usannsynlig ut, men det er føkkings sant!) bøyer seg i støvet over Sandviks Moes unike prestasjoner i NRK-serien SKAM. Våre danske venner reiser ens ærend til Oslo for å se forestillingen og Tarjei. Og pussig nok: Det er lissom en omvendt problemstilling nå. Etter at vi i Norge tidvis har vært plaget av gode teaterskuespillere som ikke helt har fikset transformasjonen fra scene til lerret, skal vi nå se en skuespiller som til-de-grader behersker filmen, stå på scenen. Og hvordan går det?

Tarjei (jepp, jeg og ca de samme hundretusen er jo på fornavn med han på sosiale medier) innfrir absolutt i sin bittelille rolle som David. Få replikker, men vi ser han med en gang. En unik tilstedeværelse, en naturlig spillestill som vi gjenkjenner umiddelbart. Nært, tett og ekte. Den varmen han kjenner i kroppen og etterhvert i sitt eget hjerte i pustescenen er helt genuin. Ingen av publikum som sitter nær han, kan unngå å kjenne hans vibrasjonener i sin egen kropp. I rollefiguren David sin tvil om Guds eksistens er vi alle sammen på hans parti, og føler og opplever den samme tvil. Med den likefremme måten David betror seg til Lars, aner vi begynnelsen på en helt ny historie som vi lengter etter å høre. Det å, så tidlig i karrieren, kunne antyde nye historier så fortettet, i kun noen enkeltstående replikker, er få forunt. Således blir en av de minste rollene, en av de største. Måtte denne ungdommen få all den nødvendige utdanning og danning som er nødvendig for et langt liv på de skrå bredder, serr!

Ekstra gem
Slutten skal ikke røpes for de som enda ikke har sett forestillingen. Men ingen av oss synes det er pussig at publikum ønsker å synge med i den siste sangen i stykket. Da er vi forlengst forhekset av enkeltprestasjoner og ensemblets inderlighet og ærlighet. Pussig slutt? Uventet, litt uforløst og brått over? Jepp. Men velfortjent applaus til hele ensemblet, som takk for deres spilleglede og varme som de gav oss en kald desemberkveld. De unge skuespillerene i Antiteateret vil mye. Og det får de jammen også til.

På vei mot bilen stikker jeg hånden ned i lommen på jakken og drar opp billetten til kveldens forestilling. Jeg ga visst litt ekstra, ser jeg. «For deg som er ekstra gem og raus og vil støtte Antiteaterets videre arbeid med en ekstra slant«, står det nederst på billetten. Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg gjorde det.

 

 

Oppdatert 13.12.16 kl 11.50

Morten Hagevik Morten Hagevik

Kulturkritiker og kommentator. Først og fremst glad i, og interessert i, alt som har prefikset samtid. Kulturpolitikk, musikk og musikkteater som spesialområde.

What would Jesus do

Antiteateret
Sinsen kulturhus, 11. desember 2016
(premiere 2. desember 2016)
Publikum: ca 60 (fullt)

Skuespillere:
Kaja Aarseth Eide
Even Torgan
Mathias Luppichini
Oda Scjhøll
Oddne Lekang Høiaas
Nils Bendik Kvissel
Sondre Larsen
Kristine Grændsen
Emilie Mordal
Johanna Brym Ryg
Tarjei Sandvik Moe

Regi: Caroline Johansen
Produsenter: Kamilla Moe, Rebecca Lilleengen og Mikaela Bruhn Aschim
Inspisient: Tine Skjold
Scenografi: Ida Skjefstad, Eirik Iversen og Ida Uppstrøm Berg
Rekvisitt: Martine Andersen
PR: Andreas Raunholm Sæle
Kostyme: Amalie Faye
Lysdesign: Oscar Udbye og Eirik Tovar
Lyd: Simon Kunish Aarseth
Musikalsk ansvarlig: Jakob Beranek Hvattum
Regiassistent: Nina Vilde Hoff

– Få det til å låte!

Tusenvis av øvetimer skal krones med en oppføring på under 30 minutter.


Ingen spøk!

Janitsjar-NM er ingen spøk. Kanskje nettopp derfor det er så moro.


Stillhet

Noen ganger er dette det eneste du trenger. Stillhet.


Forrige innlegg
Neste innlegg
hits